Mellom To Verdener

1. Drømmefanger

Denne hodepinen. Jeg sverger, noen kunne likeså godt kastet meg tvers igjennom hele klasserommet sånn at hodet mitt hadde tatt imot for fallet, og smerten ville ikke vært noe verre. Hvis noen virkelig ønsket, kunne de også slengt hodet mitt i dassen uten at jeg følte meg noe annerledes.

Men vent, det har allerede skjedd. I går, når sannheten først skal legges fram. Fingeren peker nok så ivrig på synderen ved siden av meg. Og med det mener jeg idioten Liam.

Jeg gnir tinningene, men det hjelper ingenting imot dette forferdelige angrepet hodet mitt blir utsatt for akkurat nå. Jeg kommer sikkert til å dø. Ja, helt klart.

Den friske lufta som kommer gjennom vinduet er heller ikke mye til hjelp for meg. De for friske vindkastene som svever forbi skikkelsen min nå og da minner meg så altfor mye om snøen.

Jeg grøsser ved tanken om vinter. Ærlig talt har jeg fått nok av den gjennom mine sytten år.

Læreren babler oppe ved tavlen. Han sier en masse tull jeg ikke får med meg. Det samme gjelder skriften på tavla. Det hvite krittet har blandet seg sammen foran øynene mine. Ikke engang å myse hjelper noe som helst. Men det er ikke så rart, her jeg sitter og holder på å dø.

Får man dårligere syn rett før man slukner? Det vet jeg faktisk ikke. Noe å google til senere.

Jeg vurderer å finne fram ørepluggene som ligger i jakkelomma, bare for å ha noe annet å fokusere på enn denne uutholdelige smerten. Dessuten ser det ikke ut til at læreren har tenkt til å lukke munnen sin med det første. Herregud, som han babler. Munnen har visst ikke skjønt prinsippet som alle lærte når de var mindre. Og da snakker jeg om den glidelåsen du dro over munnen før du forseglet den med en nøkkel du etterpå kastet av gårde for å bevise at den ikke kunne åpnes igjen. Det prinsippet.

Men tydeligvis lærte han aldri det som barn.

Ordene hans når til ørene mine nå og da. Jeg fanger bare opp enkelte ting. Noe om den kalde krigen.

Bla bla ... USA.

Bla bla ... atomvåpen.                                  

Herregud. Og jeg som trodde hodet mitt allerede var fullstappet av tanker. Jeg trenger i hvert fall ikke flere. Dessuten kan jeg dette temaet ganske godt fra før. For å si det sånn, forventer jeg ingenting mindre enn det beste på den kommende prøven om noen uker.

Mamma er den som sørger for det. Jeg trodde helt ærlig at hun spøkte når hun sa at hun kan alt. Men dessverre er det sant. Hun kan alt.

Hånden min sniker seg nedi lomma, leter etter ørepluggene som kan avkoble hjernen min fra dette kaoset den befinner seg i. Dessverre er det visst svært så vanskelig å være diskré når man skal lete etter noe.

Spesielt er det vanskelig å være diskré i klasserommet. Og da mener jeg spesielt.

Jeg føler at det er mange som stirrer rart på meg. Sender meg blikk fordi jeg skjærer grimaser over det vonde hodet og graver hånden lenger og lenger nedi lomma for å finne et par med øreplugger.

Øynene mine søker forsiktig rundt i klasserommet til de havner på den ene personen jeg vet med sikkerhet sitter og stirrer intenst på meg. Liam. Jævla Liam.

Han ser alltid på meg. Uansett hva det er. Ikke at det er på grunn av forelskelse (takk nå Gud for det!), men heller for å ha noe å kommentere på meg etterpå.

Hvorfor er det en skjult «takk Gud»? Jo, for ikke bare har han fått utdelt en lys og pipete stemme, men nesen hans har tydeligvis ikke hørt om det som kalles rette linjer.