Mellom To Verdener

36. Unnvikende

"Har du sett nøkkelen til biblioteket, Hylun? Den lå i bukselommen til klærne jeg hadde på meg før jeg skiftet." 

Jeg braser gjennom døren. Søkkvåt og irritert. Hylun snur seg forvirret og får haken nesten slept ned til bakken når hun ser meg.

Ja da, ja da. Jeg vet at jeg ser ut som Huldra på en dårlig dag.

"Klærne dine! Hvordan i huleste klarte du det?" klynker hun fortvilet og kommer pilende bort til meg. Jeg dropper skoene ned på gulvet. Minnet om meg selv som står ute i regnet er ikke noe jeg vil tenke på. Spesielt med tanke på de vaktene som fniste sammen som de skulle vært jenter. Hvis man er ute i regnet blir man våt. Jeg trodde alle visste det, men at jeg kom inn med dryppende klær var visst utrolig gøy for de aller fleste av vaktene.

"Jeg... hm... ble stående litt ute i regnet," unnskylder jeg sårt. Det er vanskelig å ikke tilbakekalle ryggen til Ryker som vender seg mot meg og vandrer av sted. Og så selvsikkert i tillegg. Hvem tror han at han er?

Hylun himler med øynene. Hele ansiktet viser fornærmelsen over at jeg var så uforsiktig med kjolen hun var så snill å sy til meg. Jeg føler dårlig samvittighet for den delen, men alt det andre var ikke min feil. Regnet var heller ikke min feil. Så det med kjolen er derfor egentlig ikke min feil helt det heller.

Samvittigheten er der likevel.

"Du må skifte. Det er vår eneste sjanse til å redde den," beslutter hun og løper rundt i rommet for å samle masse saker. "Så av med den." 

Joda, jeg skal ta den av så fort jeg får nøkkelen til biblioteket. Selv om det ser ut til at kjolen må komme før nøkkelen. Ikke i den rekkefølgen jeg ønsker, men det får bare gå det også.

"Husk på nøkkelen til biblioteket da," minner jeg om der hun surrer rundt.

"Den ligger på nattbordet ditt. Du kan plukke den opp så fort du har kommet deg ut av disse klærne og tatt på deg et annet antrekk som jeg har fått sydd til deg," forteller hun. En smule fraværende, men hun er vel bare fortvilet.

"Er det også en kjole?" 

Jeg må bare spørre. Jeg orker ikke flere kjoler og høye hæler. Enda mindre stramme frisyrer og teite gutter som vandrer av sted så fort de nevner en annen jente. Jeg peker mot Ryker.

"Nei, det er en knebukse og bluse," svarer hun imens fingrene intens løsner alle båndene i all hast. Kjolen faller av meg og ned på bakken.

"Takk og pris." 

Et lettet utpust klarer ikke hindre seg i å komme ut av munnen min. Hylun får såre øyne så fort hun hører meg si det.

"Jeg håper ikke kjolen var ubehagelig?" 

Å nei. Jeg burde ha holdt munn. Hvorfor får jeg alltid kommentarene mine til å høres så negative ut? Jeg forstår det ikke.

"Nei. Nei, altså... det var ikke sånn ment," starter jeg forskrekket. Jeg veiver rundt med hendene for å bevise poenget. Det er sant, jeg mente det ikke sånn.

Hylun ler.

"Slapp av, jeg skjønte det. Klærne mine er aldri for trange eller for løse." 

Hun smiler. Tok hun nettopp og påsto at hun er perfekt? I den forstand i forhold til arbeidet sitt. Det hørtes veldig sånn ut.

Kanskje den dama her er mye tøffere enn hun ser ut.

Hylun løfter opp kjolen fra bakken og bærer den bort til bordet. Spektakulært legger hun den utover for å vise hvor pen den er. Jeg blir stående halvveis gjennomvåt i den lange skjorta og vente. Kroppen min synker ufrivillig sammen av utmattelse. Jeg kan ikke noe for det, jeg er trøtt. Veldig trøtt.