Mellom To Verdener

68. For sent nå

Jeg hører navnet mitt. Det fulle navnet mitt bli ropt ut av full hals. Langt unna. Som fra en annen verden. Litt som når Nubila prøver å kontakte meg, men likevel annerledes på så mange måter. Stemmen er så desperat, men jeg kjenner den igjen. Selv om jeg aldri har hørt den før.

"Skjedde noe mellom dere to?" spør Ziva.

Med ordene hennes ringende i ørene mitt blir jeg dratt tilbake til terrassen vi sitter på. Eller kanskje mer en balkong.

"Hm?"

"Mellom deg og Ryker?"

"Vi hadde noen uenigheter oss imellom, men ikke noe alvorlig," lyver jeg og ser utover utsikten. Kveldsluften er kjølig mot ansiktet. Det føles godt å få noe friskt mot meg. Jeg trenger det.

Ikke at det hjelper noe særlig på tilstedeværelsen da, men ingenting gjør det når jeg tenker etter.

"Sikker? Rocco virket passe sint imens du pratet under møtet," påstår hun og søker blikket mitt.

Nei, sier du det. Øynene hans var kalde som stein når han så meg komme inn i rommet. Det var som alt frøs og ingenting var igjen utenom meg og ham.

Og ikke på en god måte. Selv om det var det jeg ønsket at det skulle vært.

"Vel, han og jeg kommer bare ikke helt overens for øyeblikket. Det hender med alle. Hvorfor inviterte du meg opp hit egentlig?" bortforklarer jeg for å gå inn på et annet tema som ikke er så sårt.

"Jeg kommer til det nå straks. Jeg vil bare minne deg på at du og Rocco er dere som skal samarbeide for å klarere broen. Dere kan ikke gjøre det hvis dere hater hverandre," påpeker Ziva.

Joda, jeg vet det. Ikke min feil at han er så teit akkurat nå heller da.

"Men dere finner vel ut av det. Dere er for godt kjent med hverandre nå til å la uenigheter komme imellom dere."

Ja, det håper jeg også.

"Deres Høyhet!" roper en vakt som kommer styrtende ut på balkongen hvor vi sitter.

"Hva er det?" spør Ziva og snur hodet mot ham. Øynene hennes ser bekymret ut.

"Det er en rapport sendt av speiderne som patruljerer oppi luften."

Ziva rynker brynene umiddelbart. En stram maske skrer seg over munnen hennes.

"Er det alvorlig?"

"Aghon ba om deg umiddelbart. Han sa at den utvalgte også måtte komme."

Jeg har et navn.

"Tusen takk for beskjed. Fortell ham at vi er på vei så fort som mulig," informerer Ziva. Vakten bukker og løper avgårde igjen. Hun sukker.

"Det visst aldri tid for småpjatting mellom jenter lenger."

Jeg prøver å smile, men finner det vanskelig. Det er noe inni meg som forteller at personen som ropte navnet mitt har noe med dette å gjøre. Det gjør meg urolig.

Ziva reiser seg opp fra stolen sin.

"Vel, vi får komme oss til møterommet," sier hun, puster tungt ut og rekker hånden sin mot meg. Jeg tar tak med bare et par av fingrene mine for å bli trukket opp. Kroppen min føles tung, og sliten. Jeg burde sove snart.

Ziva er stille gjennom gangene. Jeg også, men ikke fordi jeg har mye å tenke på. Jeg er redd for å snakke. For jeg vet at ordene jeg sier ikke er de jeg vil formidle.

Aghon står i døråpningen med armene i kors. Han hever den ene hånden når han ser oss fra avstand. Et lite vink vippes i hånden hans. Ziva smiler bredt og vinker ivrig tilbake.