Mellom To Verdener

17. Revis fengsel

Støvet fyller lungene mine når jeg trekker pusten. Jeg hoster voldsomt for å få ut det verste. Uten hell, tror jeg. Halsen føles ut som den har fått et angrep av ørkenen.

Hendene mine er bundet bak på ryggen, og føttene er festet i en kjetting som er godt meislet fast til veggen ved siden av meg. Metallet rundt ankelen er så kaldt og hardt.

Hvorfor skal alt alltid være kaldt? Hvorfor kan det ikke være varmt?

Sånn helt seriøst.

Skoene har forsvunnet. Så jeg er altså barbeint og har fått klærne halvveis revet i stykker, i tillegg til at halsen føles ut som sandpapir.

For en luksus.

«Hun er våken,» uttaler en stemme seg litt for glad. Jeg prøver å se etter hvem den tilhører. Det er et metallgitter noen meter fremfor meg. Den skiller meg fra mannen stemmen tydeligvis tilhører.

Jeg spytter ut noe av støvet i munnen min. Det smaker til dels som støv normalt smaker.

Ekkelt.

Den skjelvne kroppen min prøver forsiktig å heise seg opp til sittende stilling. Noe som er mye vanskeligere når jeg ikke har hender til å hjelpe meg med balansen.

"Patetisk," ler han og stirrer mot meg. Øynene hans lyser gult.  Og ikke sånn herlig sommergul, men sånn heslig og ekkel gul.

Den ingen liker. Altså, tissegul.

"Hvor er jeg?" hvisker jeg hest. Med vilje ignorerte jeg fornærmelsen han kastet mot meg.

Hodet dunker av smerte, akkurat som den venstre skulderen. Jeg har lyst til å kjenne etter for å vite hvor ille det faktisk er, men jeg lar være.

Dessuten kan jeg ikke når jeg tenker etter. Hendene mine er bundet sammen.

Idiot.

Hvis jeg kunne hadde jeg klasket meg selv i pannen akkurat nå over den dumme tankegangen min.

«Du befinner deg i den dypeste cellen i Revis fengsel. Spesielt bygget etter ordre fra herskeren Garjo,» forteller han stolt. Flott at han deler informasjon uten ettertanke.

Jeg har ikke peiling på hvor Revis fengsel ligger. Yen fortalte meg aldri om et sted som dette. Hun lærte meg navn på noen av de ulike stedene og hvor de ligger hen i forhold til   Stillhetens dal, men aldri kan jeg tilbakekalle navnet Revis fengsel bli nevnt.

Det kan bare bety en ting! Stedet er hemmeligholdt.

Så mye for den kartkunnskapen.

"Hvorfor er jeg her?"

"Ikke spill dum. Jeg tror du selv vet at for de fleste, er du en veldig viktig person. Derfor kan vi ikke la deg valse av sted i vår verden når du skal være årsaken til undergangen av den." Det usympatiske fliret hans gjør ansiktet bare veldig mye verre. Jeg tror han har fått utdelt feil informasjon fra noen. Jeg skal redde verden, ikke ødelegge den. Noen må virkelig se til å få forklart ham dette. Jeg vurderer å gjøre det selv, men gjør det ikke med tanke på svaret jeg vil få. Dessuten er jeg ikke overbevist selv om at jeg skal redde verden. For jeg er fortsatt ikke helt i troen på at jeg er den utvalgte.

Fyren er ikke særlig smart, ser det ut til. Litt mer informasjon kan jeg likevel prøve å lirke ut av ham.

"Ryker, hvor er han?" spør jeg rustent. Stemmen er hard å få frem fordi alt støvet har gjort halsen så tørr. Men jeg må vite svaret på dette. Det er viktig.

"Den blonde idioten du reiste sammen med? Han ble satt i Levis fengsel," svarer han. Han bare gir meg all den kunnskapen jeg trenger.

Levi og Revi. Høres ut som to onde mennesker. Jeg mener, siden de har fengsler oppkalt etter dem og alt det der.

«Hvem er Levi og Revi?» lurer jeg imens jeg usett prøver å løsne tauet som binder hendene sammen.

"Levi og Revi er tvillinger med samme visjon. De vil begge gjøre alt etter deres fars ønske, herskeren Garjo." Han smiler tilfreds over tanken. Ah, da gir det i hvert fall mening hvorfor navnene er så like. Og hvorfor de høres så onde ut.

Enda så mye Yen har fortalt meg kan jeg ikke huske at hun har sagt noe om at Garjo har to sønner.

Ikke at det spiller noen rolle. Oppdraget mitt er enkelt. Jeg må komme meg til Frihetens dal, motta åpenbaringen og bekjempe Garjo en gang for alle.

Akkurat nå ser sannsynligheten for noe som helst av det veldig liten ut.

"Hvor lenge skal jeg være her?" Tauet har nesten løsnet.

"Til herskeren sier noe annet."

Sånn! Hendene mine er frie. Fyren som bandt dette tauet sammen må ha gått glipp av speidertimene med tauknyting.

Når jeg tenker etter, har de sikkert ikke noe sånt her.

Ops.

Jeg har likevel et lite problem. Kjettingen festet rundt ankelen min er fortsatt ikke til å rikke. Det er ikke sjans i havet på at jeg vil klare å løsne den fra veggen. Heller ikke fra foten. Metall er noe annet fra tau.

"Jeg må på do," lyver jeg.

"Så gå på do, da. Hullet i bakken ved siden av deg er til sånt bruk." Jeg ser bort på hullet. En grimase brer seg i ansiktet mitt ved synet.

"Kan du se en annen vei, kanskje?" spør jeg. Han sier ingenting, bare sukker lavt og snur seg med ansiktet bort fra meg.

Fint at han respekterer privatliv i det minste.

Metallgitteret har små hull, men ikke så små at hendene mine ikke kommer igjennom. Jeg sniker meg lydløst med tauet i den ene hånden opp mot ham. Han har nøkler festet til beltet sitt.

Kjettingen min klirrer lavt, men han ser ikke ut til å reagere på det. Jeg bestemmer meg for å fortsette. Forsiktig trer jeg tauet ut av gitteret og får tak i enden med den andre hånden. En ende i hver hånd.

Nå eller aldri.

Jeg svinger tauet over hodet hans, klemmer tauet hardt bakover rundt halsen hans sånn at kroppen slenges mot gitteret. Jeg kan høre at han blir kvalt, men lukker det ute.

Hvis jeg skal komme meg unna, må jeg gjøre dette.

Dessuten trenger jeg ikke drepe han. Aldri i livet om jeg hadde klart det uansett. Han besvimer før han dør.

Vakten slutter å gjøre motstand. Jeg kjapper meg med å slippe tauet. Kroppen faller sammen på bakken. Jeg bøyer meg ned og tar den ene hånden gjennom lenger nede.

Så langt det lar seg gjøre strekker jeg hånden etter.

Stemmer er å høre bortenfor. Skygger kommer nedover trappen jeg klarer å skimte i sidesynet mitt på høyre side.

Nøklene når fingertuppene.

Typisk.

"Hei, hva tror du at du holder på med?" roper en vakt. Jeg er lynrask til å strekke meg så langt at ansiktet presses mot gitteret. Fingrene klemmer seg fast rundt nøklene. Jeg røsker til med all kraft på ringen som holder dem samlet. Det er bare en tråd, det burde fungere.

Den ryker.

Vakten kommer løpende mot meg. Jeg gjemmer den ene nøkkelen jeg klarer å raske til med på innsiden av skjorta. Jeg håper virkelig at han ikke så at jeg tok den.

"Ikke tro at du kan stikke herfra. Revis fengsel er umulig å flykte fra," spytter vakten mot meg. Jeg rygger bakover sittende til jeg trengt inni hjørnet.

I skjul smiler jeg svakt meg hånden liggende inn mot brystet.

Tja, det får vi nå se på.