Mellom To Verdener

81. Aldri mer

Jeg sverger, den drømmen er noe av det merkeligste jeg noen gang har vært vitne til. Den lille delen jeg fortalte Ryker var bare en liten håndfull av alt det kaoset som holdt på.

Først lå vi og sov. Jeg våknet fordi solen stekte meg i ansiktet. Desperat prøvde jeg å vekke Ryker for å si at vi var for sene, men det var ikke han som lå der. Det var Liam. I tillegg til det var det en sky over hodet på ham. Inni skyen satt det en av de greiene i Mario-spillene. De som pleier å kaste de små dyrene med pigger opp av skallet sitt. Bare at den pratet til meg istedenfor.

"Vil du at jeg skal slippe noen ned i ansiktet hans?" spurte den lille figuren fra Mario, som jeg sverger har briller. I hånden holdt han opp et lite skjell med pigger.

"Ja," svarte jeg. Hånden glapp taket i skjellet. Det falt ned i ansiktet på Liam. I det øyeblikket våknet han, spratt opp, løp ut i vannet, skrek som en liten jente og sovnet igjen.

Idet jeg tok blikket vekk fra ham så jeg Ryker.

"Er det ham?"

Jeg nikket. Det rasende blikket hans rettet seg mot Liam som lå i et fekostyme (tipper Tingeling på grunn av grønnfargen). Han skulle til å gå ut i vannet til jeg grep tak rundt armen hans.

"Ikke gjør det. Det går fint," sa jeg og smilte. "Han har lært leksen sin."

Tingelingkostymet og skyen med brillefyren i, var nok for meg.

Ryker så ikke særlig fornøyd ut over at jeg ikke tillot ham å banke opp han som hadde mobbet meg sånn. Jeg valgte å ikke bry meg. Jeg kunne ikke.

Jeg hadde kommet over Liam for lenge siden.

"Vi har forsovet oss," påpekte Ryker og så på Rolex-klokka rundt armen sin. Som det ikke var nok hadde han kledd seg helt svart. Skikkelig tøff, med skinn som tema for både bukse og jakke. Monsterstøvlene så malplasserte ut på føttene hans. For ikke å snakke om lasersverdet festet i naglebeltet rundt livet.

Hva i huleste?

Jeg så ned på meg selv. Forskrekket oppdaget jeg at jeg ikke så særlig bedre ut enn de to andre her.

Elsa fra Frost. Virkelig originalt må jeg si. Heldigvis var det den kule kjolen hun lager utover i filmen. Hvis det hadde vært den første med høy hals og kappe ville jeg blitt skuffet.

Det eneste problemet var de høye hælene. Veldig ubehagelige. Veldig upraktiske.

"Å nei," utbrøt jeg. "Da må vi skynde oss!"

Ryker nikket og tok hånden min imens vi løp over broen. Et øyeblikk lignet den broen fra filmen Broen til Terabithia. Forhåpentligvis endte ikke jeg opp med å dø på slutten av filmen i hvert fall. Ærlig talt, den slutten var unødvendig spør du meg. Det fikk filmen fra å være ok, til å synke ned til "ikke akseptabel".

Vi løp gjennom gatene. På et tidspunkt kom Ziva flyvende på Pitri. Forskjellen var at Pitri ikke var Pitri, men heller en gigantisk og tjukk pegasus. Manen var neonlilla og vingene gnistrende turkise.

Dette begynte å bli sprøtt.

Ziva skrek og kastet boomerangene vilt rundt seg imens hun landet med pegasusen sin. Den ene boomerangen kom ikke tilbake, og da hun utbrøt i sorg: "Nei! Boomerang!", klarte jeg ikke se for meg annet enn Sokka fra Avatar, den siste lufttemmeren, stå der istedenfor. Hun hadde til og med den samme hårsveisen som han. Den hvor den nedre delen var barbert og resten satt opp i en hestehale.

Til slutt nådde vi slottet. Døren var enorm, så ringeklokka på siden var like stor den og. Ryker var modig nok til å trykke på knappen.

Det tok en stund før den åpnet seg. Ingenting utenom den skumle skikkelsen til Garjo viste seg. Men han sto der... uten bukser.