Mellom To Verdener

6. Fremmed i stormen

Det tok ikke lang tid før jeg sovnet etter tenkestunden. Alt surret gjorde meg trøtt, så nå er jeg i morroland igjen.

Bare at det er en dum løgn.

Snøstormen i ingenmannsland blir mer korrekt.

Ja, det er bedre.

Hodet mitt er uten tegn til å være vondt på noen som helst måte. Jeg prøver å kjenne etter forsiktig. Ha! Som jeg mistenkte, ikke noe sår å spore heller.

Den dårlige humoren passer ekstremt dårlig akkurat nå. Det er bare det at situasjonen er så håpløs, og jeg er drittlei av den.

Øynene mine søker gjennom all snøen, leter etter noe å gå etter. Jeg fryser mer enn tidligere i dag. Nå som jeg bare har pysjamas på er det lettere for vinden å bryte gjennom plaggene. Føttene mine er barbeinte og allerede frosne. Armene slår seg rundt brystet mitt da jeg starter å vandre bortover. Det er ikke stort annet jeg kan utføre. Vinden rusker i håret mitt. Tar det med på en tur i alle retninger før det kommer tilbake igjen, lander mot nakken min, og tar med en iskald overraskelse. Jeg grøsser.

"HALLO?!" skriker jeg av full hals. Jeg sverger på at i åsynet mitt ser jeg en skikkelse. En fremmed i stormen. Det eneste hodet klarer å oppfatte er at jeg ikke er alene. Det er noen her sammen med meg. Selv om den andre virker mye bedre kledd enn jeg er.

Jeg klarer ikke la være å føle meg sjalu på de klærne.

"KAN DU HØRE MEG?" hyler jeg idet stemmen vraker. Et ørlite håp sier meg at personen kanskje hørte meg. Skikkelsen ser ut til å gå i min retning, det er positivt. Dessverre ser det ikke ut til at han (som er gjetningen min på kjønnet hvis jeg må velge) oppfatter hva jeg ropte. "KAN DU HJELPE MEG?"

Ingen respons. Hvem prøver jeg egentlig å lure? Selvfølgelig svarer han ikke. Kanskje jeg bare innbiller meg at han går mot meg også. Han har sikkert ikke sett meg engang, for vinden blåser vekk stemmen min og snøen gjør meg usynlig. Likevel, jeg må gjøre et forsøk til. Det er ikke stort annet å gjøre akkurat.

"HALLO!"

Skikkelsen stanser. Jeg kan ikke si noe om utseendet, for hele personen er dekket av en stor pelskåpe. Dessuten er det for mye snø. Mine desperate klynk blir lavere og lavere idet jeg ser at ansiktet er rettet mot meg. Han står og stirrer på meg med armene i kors foran brystet.

Jeg kjenner hvordan vinden blåser gjennom blusen og den tynne pysjbuksa. Føttene er så numne at jeg ikke føler dem lenger og armene gjør fortsatt et desperat, men umulig, forsøk på å holde varmen ved å klemme seg mot brystet mitt. Jeg hakker tenner.

"HVEM DER?" roper han tilbake. Et lettelsens sukk slipper ut av munnen sammen med en skjelving. Tåke kommer ut av munnen når jeg puster ut.

Endelig respons.

Men jeg får aldri svart ham tilbake. Snøen omringer meg før den forsvinner totalt. Kroppen min kastes tilbake til sengen hvor jeg slenger meg fremover av forskrekkelse.

Totalt utslitt og gjennomsvett.