Mellom To Verdener

14. Skjebnen

Jeg fatter det ikke. De kan ikke bare fortelle meg alt dette og tenke at jeg skal tro på det. Hvem tror de at de er? De kan ikke vite hvem jeg er.

Ikke engang jeg gjør det.

Jeg løp ut av bygningen så fort hun avsluttet. Det var ikke stort annet å gjøre. Sjokket var for stort.

Det er det ennå, selv om jeg har sittet her en stund.

Innsjøen er speilblank. Trærne er fylt med grønne og friske blader. Gresset er så mykt å sitte på at det nesten er som å sitte på en pute.

Hvis det hadde vært mer av det, selvsagt.

All den tettpakkede jorden rett på undersiden gjør det vanskelig å konsentrere seg om det myke gresset.

Pusten min prøver å holde seg rolig der jeg sitter, men det er altfor vanskelig. Alt jeg vil er å dukke opp tilbake i min egen verden igjen.

Yen fortalte meg at jeg er den utvalgte. At jeg er den neste dronningen.

Bare at hun tar totalt feil.

For jeg er ingen.

"Sid Lake!" utbryter en stemme i lettelse. Det er Ryker som kommer spurtende. "Jeg trodde du hadde stukket av."

Jeg klarer ikke dy meg lenger.

"Det er bare Sid, ikke Sid Lake."

Ryker skakker litt på hodet i forvirring. Jeg bare rister på hodet.

Jeg hadde tenkt på det å stikke av, men kommet frem til at det ikke er noen vits i det. Tross alt er det ingen andre steder å være. Jeg vet ikke hvordan denne verdenen ser ut. For alt jeg vet, er det bare skog milevis rundt meg.

"Bare Sid? Ok, hvis det er det du foretrekker."

Han dumper ned ved siden av meg. Håret hans blåser av vinden. Det irriterer tydelig øynene hans, selv om han ikke gjør noe med det. Han møter blikket mitt et lite sekund i øyekroken før jeg bestemmer meg for å se bort. Et lite smil ligger på munnviken hans. Jeg bestemmer meg for å ignorere det. Jeg orker ikke studere ansiktet hans når jeg vet at mitt er så mye verre.

"Jeg skjønner at alt dette er vanskelig for deg å forstå. Det er det for meg også, men verken du eller jeg kan trekke oss nå. Det er skjebnen som har kalt deg hit. Du er ment til å være her og bli den nye dronningen vår. Akkurat som jeg er ment for å bli med deg for å sørge for at du klarer det," oppmuntrer han. Jeg føler blikket hans på meg. Heldigvis er det et rolig og mildt blikk til forskjell fra de Liam pleier å sende meg.

"Mhm... ja da, jeg vet det. Men tenk om alt bare er en stor misforståelse?"

Ryker tenker seg om et øyeblikk før han svarer.

"Ingenting å bekymre seg over, Sid Lake, skjebnen tar aldri feil," sier han med et skjevt smil. Skjelvende sender jeg er forvridd smil tilbake.

Skjebnen tar aldri feil.

I hele mitt liv har jeg aldri tenkt noe særlig på det med skjebnen. Jeg tenker at vi former vårt eget liv. Det jeg vil, det kan jeg gjøre.

Det motsatte av det som faktisk er tilfelle akkurat nå.

Søren heller.

Jeg biter tennene sammen idet jeg bestemmer meg.

"Jeg kan ikke dra i disse klærne," sier jeg. Det strålende og fornøyde blikket er ikke til å ta feil av. Han prøver å skjule det med å se kjapt over klærne mine.

"Tja, jeg kan vel si meg enig med at de kanskje ikke er de beste klærne å reise med. Jeg kan få Yen til å kjøpe noen klær til deg."

Jeg nikker svakt.

Det er ingenting jeg kan miste uansett. Livet mitt inneholder ikke noe særlig. Den eneste jeg bekymrer meg over er moren min, som kanskje sitter der hjemme og venter på at jeg skal våkne. Hvis kroppen min i det hele tatt ligger igjen der, da.

For alt jeg vet, kan det hende at jeg dukker opp igjen hjemme hvert øyeblikk.

Eller ikke.

Siden det ikke er opp til meg å bestemme det, kan jeg ikke tenke for mye over det heller.

Jeg sliter med å beholde roen der jeg sitter imens Ryker vandrer nedover bakken igjen. På utsiden må jeg bare beholde roen, for på innsiden er alt bare kaos.

«Kom igjen, Sid Lake!» brøler Ryker fra lenger nede i bakken.

Jeg skimter skikkelsen hans så vidt idet jeg roper over skulderen min: "Igjen! Det er bare Sid! S. I. D."

Han gir meg en tommel opp i været som svar.

Jeg sukker tungt og reiser meg opp fra bakken. "Skjebnen" har kalt på meg. På tide å gjøre noe med det.