Mellom To Verdener

90. Epilog

Med barbeinte føtter og kortbukser ligger jeg utstrakt i gresset ute på Gerjaengen, med øynene stirrende opp mot nattehimmelen.

  "Det er to måner på himmelen!" utbryter jeg og peker fingeren ivrig oppover. Ryker vipper på hodet ved siden av meg.

  "Og så?"

  "Hvordan skal jeg forklare det?" Jeg tenker meg om. "Det er rart fordi jeg bare er vant til å se en måne om natten. Ikke to."

  Ryker snur hodet opp mot himmelen igjen.

  "Jeg vet ikke hvorfor vi har to," svarer han ærlig. "Noen ganger har vi ikke noen måner i det hele tatt." Han trekker pusten flere ganger. Jeg hører at han prøver å si noe mer. "Men du, Sid..."

  Endelig, der kom det. Nå kan jeg faktisk snakke om det tankene mine har gått og grublet på de siste dagene.

  "Jeg vet," hvisker jeg ut mot luften med blikket fokusert på den ene store stjernen. Den blinker i rødt.

  "Men..."

  "Ikke noe 'men'," avbryter jeg og vifter litt med føttene. "Jeg vet at du og Aghon planlegger å reise over sjøen sammen for å utforske landet som finnes over grensen der Acta holder til."

  "Hvorfor har du ikke sagt noe, da?"

  "Fordi jeg ville at du skulle ta det opp først."

  "Og?"

  "Og hva?"

  Ryker heiser seg opp til sittende stilling.

  "Og hva er dine meninger om det?"

  "Hvorfor skulle de bety noe?"

  "Fordi jeg ikke vil dra hvis du mener at du trenger meg her."

  Jeg lener meg opp på albuene.

  "Rocco, det er en ting du trenger å vite om meg." Jeg ser at han reagerer på at jeg bruker fornavnet hans. Han er ikke vant til at jeg kun bruker det. "Jeg vil aldri tvinge deg til å bli her fordi jeg føler en nød for å ha deg nær. Jeg vil alltid at du skal gjøre det du synes er nødvendig. Og hvis du føler at det å dra er det riktige, skal du gjøre det."

  "Helt sikker?"

  "Helt sikker." Jeg setter meg også opp. "Dessuten, det jo ikke akkurat sånn at du blir borte i all evighet."

  "Nei, men det blir en liten stund. Jeg vet ikke hvor langt vi må dra før vi er der."

  Jeg kryper litt nærmere ham. Armen hans legger seg over skuldrene mine. Forsiktig lener jeg hodet ned mot skulderen hans og ser utover sjøen. Horisonten går som en smal strek hvor havet og himmelen møtes.

   "Så lenge du returnerer er det ingenting som får meg til å stritte imot tanken på å la deg dra."

  Ryker plasserer haken sin oppå toppen av hodet mitt.

  "Min dronning, jeg forstår deg virkelig ikke noen ganger," sukker han. Leppene hans kysser hodet mitt elegant før de beveger seg videre til kinnet og så til nakken.

  "Du trenger ikke kalle meg dronning." Jeg grøsser litt over de små kyssene hans. Skjelvingene går utover i hele kroppen. "Men jeg skal meddele at jeg ikke forstår meg selv noen ganger jeg heller."

  "Jeg lover at jeg kommer tilbake," mumler han mot nakken min.

  "Da får du dra," smiler jeg og trekker meg litt tilbake sånn at jeg kan se ham i øynene.

  Jeg vet ikke hvor veiene våres vil gå herfra, men jeg vet at de til slutt vil møtes igjen og alltid være sammenflettet. Vi trenger begge å gjøre det vi vil gjøre selv, og derfor må vi finne ut hvem vi ønsker å være på egenhånd.

  Inni meg er tanken beroligende, for jeg vet at Ryker kommer til å gjøre det samme. Han vil gå den veien han ønsker selv.

  Vi har begge en lys framtid i vente. Og den framtiden har vi delvis sammen. Det er ikke bare fordi vi er sammen som gjør framtiden lys, men det er også det at vi bestemte den selv.

  Tross alt er det det skjebnen handler om. Den handler om å følge en vei du har blitt gitt og velge selv hvor du sporer av for å leve best mulig.

Øynene hans glitrer som diamanter i sølv. De minner meg om to av stjernene oppe på himmelen.

  Armen hans holder rundt meg igjen. Vi legger oss ned med blikket vendt oppover.

  "Har du fortsatt tid til å se på stjernene sammen med meg?"

  Øynene mine søker rundt på himmelen etter noe å feste blikket på, men de finner ingenting fast. De fortsetter å søke.

  "Ja, jeg har fortsatt tid."

  For akkurat nå, er det ingenting jeg heller vil gjøre.