The Sad One Meets the Bad one

~kapitel 2: Sove sveis.

Timen føltes som evigheter og for første gang var jeg faktisk lykkelig over at skole klokken ringte. Jeg skvatt faktisk ikke! Er stolt.

Akkurat nå, så står jeg og Ethan utenfor klasserommet og babler i vei om alt mulig rart igjen mens vi venter på at Mike skal bli ferdig med å bli kjeftet hull i hodet på. Mr. Oliven fersket han i sove når Mike kom med den høye snorken og endte med å smell hodet sitt hardt ned i pulten. 

Etter en god stund kom en gjespende, trøtt Mike ut med skikkelig sove sveis. Jeg og Ethan så lett på hverandre før vi begge braste ut i latter. Han hadde et rødt merke på pannen etter at den har vært limt fast ned i pulten  tiden. Mike ga oss et surt blikk.

Utrykket i trynet hans forandret seg kjapt som om en lyspære ble tent på for første gang inni den tomme, spindelvev fylte skallen hans. De sutrete leppene snudd seg til et sleipt et. Det neste som skjer er at han kaster seg over Ethan og holder hodet hans under den ene armen mens han knuvler til håret med den ledige hånden.

"Au! slipp meeeg a!!! Ikke håret!!"Ropte Ethan jentete og prøvde for harde livet å få dyttet seg unna denne skrekkelige skjebnen. Jeg ønsket jeg var rask nok til å ta opp telefonen for å filme dette gullverdte hendelsen, men like fort angrepet startet, sluttet det. Mike smilte stolt der han sto lent til bestekompisen sin som nå matchet hårfrisyren hans. 

"Awe, nå var dere skikkelig fine!" sa jeg med en irriterende babystemme og lo. 

Mike og Ethan ga hverandre et lurt blikk før de sakte flyttet blikket på den lille meg.....
Jeg hadde en liten anelse over hva som kommer til å skje nå...

"Alex.. Har du vurdert å skaff deg ny hårfrisyre?" Spurt Mike sakte og rolig med det lure, ekle gliset limt på trynet. De begynte å gå sakte nærme meg, Jeg rygget sakte bakover.

"Eh.. Takk som spør men jeg er veldig fornøyd med hvordan håret er nå egentlig!." Jeg tok hendene opp til hode som tegn til overgivelse. Men de tufsene tok ikke poenget, de tok et skritt nærmere og jeg et bak.

"Heldige deg, så har du to fantastiske kompiser som er rå flinke frisører! Og du skal få det gratis!" Sa Ethan og tok et skritt nærmere.
Jeg et bak.
Jeg så på Ethan med et sviker blikk.
Hvordan kunne han gå bak ryggen min sånn! 

"Jeg kan ikke se hvor i denne situasjonen jeg er heldig" Lo jeg nervøst. De sa ingenting, de gikk bare fortere mot meg.

Jeg kunne se at de var på vei til å hoppe oppå meg, så jeg rygget fortere med en plan om å snu på hælen når jeg er lengre unna dem for å unngå bakholds angrep..

Men så langt kom jeg meg ikke før jeg slo bakhodet i en freakings vegg da jeg var på vei til å snu.

Rettere sagt, det endte med at jeg satt på gulvet med en verkende bakhode og rompe etter å ha truffet veggen først for også treffe gulvet.

Han som lagde skolen her må ha fadder meg mistet hjernen i kaffekoppen. Hvem i pizzaen's hellige navn plasserer en vegg midt i korridoren?!

Jeg gnidde irritert på baksiden av hodet der jeg slo meg. Jeg flyttet blikket opp på Ethan og Mike for å se om de sto å lo eller hadde kameraet i hendene og filmet dette fantastiske øyeblikket.

Det gjorde de ikke. De gjorde det helt motsatte.. De sto bare der, helt målløs og stirret forskrekket på veggen bak meg. Jeg kikket rundt meg og så at folk sto nøyaktig det samme... målløs og forskrekket.
Har de ikke sett noen kræsje i en vegg før?!