The Sad One Meets the Bad one

~Kapitel 53: ISpy

Jeg gikk tilbake mot klasserommet som et stort spørsmålstegn etter det hele. Først sendt til rektoren, igjen, over å ha sovnet i timen og drømt om stitch og grønnsaker, også ha løyet til rektor og ga skylden på Keith og dekket den med løgn etter løgn om at vi var naboer osv. Hvis han finner ut om løgnene, så kan jeg bare flytt ifra klassen min og inn på igjennsittingsrommet.
Tviler han finner det ut da. Med mindre han tar seg en road trip til nabolaget vårt..
Eller neh, tviler på at det skjer. Rektoren ser ikke ut som en fyr som stikker ut på tur med det første.

En uggen følelse bygget seg opp når døren til klasserommet var rett foran meg. Bare tanken om de haukeblikkene alle kommer til å gi meg når jeg kommer inn er litt skremmende. Det er så ubehagelig når man kommer for seint til timen eller har vært et sted og når man kommer inn i klasserommet, så snur alle medelevene mot deg og stirrer så intenst som om de har vært innestengt i flere uker uten mat og du kommer inn i et burger kostyme.

Pust dypt, Alex. Dette kan ikke bli verre. Bare gå rett inn, se ned, ikke snuble og sett deg på plassen igjen. Easy. 

Let's do this.

Etter å ha gitt meg selv den mest overdramatiske peptalken, tok jeg tak i håndtaket til klasserommet og skulle til å gå inn. Så langt kom jeg meg ikke før en hånd dro meg tilbake via skuldrene mens en annen hånd kom foran munnen min.

Jeg sukket oppgitt mens personen dro meg bakover til gud vet hvor. Egentlig ville jeg ha sprellet som en fisk nå og ha prøvd for harde livet for å kom meg unna, men sadly så har dette skjedd så ofte at jeg har blitt vandt med det og vet hvem som sto bak dette.
Personen stoppet opp midt i gangen.

«Okei... Hvorfor gjør du ingen motstand? Det skremmer meg litt» Stemmen tilhørte selvfølgelig djevelen han selv, Keith. Han fjernet hånden ifra munnen min. Smart trekk. Et sekund lengre og jeg ville ha bitt han.

«Skremmer det deg? Trodde den store slemme Keith aldri ble skremt?» Ertet jeg med en babystemme og snudde meg slik at jeg møtte blikket hans. Han himlet med øyene.

«Du er ikke akkurat verdens mest kreative person når det kommer til at du vil snakke med noen, eller å true dem. Har blitt vandt med å bli dratt bort på denne måten» Fortsatte jeg og heiste på skuldrene.

«Duck.. Jeg som trodde det skulle skremme deg..» Mumlet han lavt for segselv. Han sa egentlig ikke duck, men ordet rimer på det. Cover your ears, kids.

Han snudde på hælen og begynte å gå raskt nedover gangen med meg i følge.
Siden alle sammen var i timene sine, så var det helt stille i gangen. Det eneste man kunne høre, var skrittene våre som fylte gangen når vi gikk.

Keith sa ingenting der vi gikk. Han snudde seg ikke engang for å se om jeg fulgte etter. Noe som var veldig nytt for han å være..
Altså, dette er snakk om han som er både truende og overbeskyttende når det kommer til å få det han vil ha.

Kanskje han vet at jeg ikke har noe valg enn å følge etter han? At han har den kontrollen på meg? Han tror jo at han ennå har det bildet av meg som gjør det slik at jeg ikke har noe valg enn å følge etter. Little do he know, at rollene er byttet. Nå er det jeg som har et bilde, ikke han..
Så egentlig kan jeg bare snu på hælen og gå tilbake til klasserommet uten at han kan gjøre noe med det.
Eller.. Han er jo fortsatt sterkere enn meg, så han kan fort bare kast meg over skulderen som en filledukke.
Pluuuuuuuusssss... Jeg er veldig nysgjerrig over  hva han vil nå.

han bråstoppet plutselig, noe jeg ikke var forberedt på. Jeg var i mine egne tanker, så det endte med at jeg trynet i ryggen hans med nesen først og rett ned på gulvet. Jeg bannet lavt og gnidd nesen og den andre.. Delen..
Akkurat nå ønsket jeg at jeg ikke var så flat men hadde litt mer sprett baki der, for da ville det ikke ha gjort så forbanna vondt å tryn hele tiden!
Keith så kaldt ned på meg før han banket tre ganger på døren som var foran oss.