Engelsk timen ble endelig ferdig til slutt.
De 70 minuttene føltes ut som 70 år!
Nå var det bare å overleve Naturfag timen, noe som ikke blir så veldig vanskelig siden Amalie er der og ikke Keith.
Læreren var allerede i klasserommet da elevene strømmet inn. Læreren såg ut som han var rundt 60 åra og han ser ut til å vær en av de lærene som gjerne slår til noen med en Linjal.
Læreren kremtet høyt og det ble fort stille i klasserommet, Alle fant seg en plass å sitte.
«God dag, Elever. Åpne boka på side 125»
Alle gjorde lydig etter.
Jeg fant fram siden til slutt og leste overskriften:
«FOTOSYNTESE»
Læreren's øyne studerte elevene og lette etter et offer.
«Carlos, les du de 3 første linjene?» sa han til slutt.
Et ikke-så-glad sukk kom bak meg før han begynt å lese høyt.
Det var nesten helt umulig å hør hva han sa under all den mumlingen og den mørke stemmen
Etter Carlos sin tur, var det ei som heter Selena sin tur, Slik gikk det helt til siden var lest ferdig og vi kunne endelig kom oss videre med timen.
«Stillelesning de 2 neste sidene også par arbeid med den du sitt med der dere skal gjøre de 4 spørsmålene på begge sidene»
Han sank nesen sin ned tilbake til pc-en sin.
Jeg ga Amalie et lurt blikk og fikk et tilbake.
Jeg ga et kjapt blikk på de to sidene.
Pft screw this.
Æ lært dette på barneskolen i Norge.
Fikk 20-23 riktige på naturfags-prøven om det!
Proud.
Men Amalie derimot... hun sleit.
Jeg ventet kanskje i 20 minutt før hun endelig fikk les ferdig den første siden, nå var det bare den siste igjen..
screw this, æ begynner på oppgavene.
*Noen minutter senere*
«Ferdig allerede, Alexa? Bra jobba! Kan du hjelp meg med noe siden du er ferdig?»
Jeg såg opp på læreren som sto rett over skulderen min og tittet.
«Kan jeg sikkert. Med hva da?» jeg løfter skuldrene lett.
«kan du gå til administrasjonen og hent laderen til pc-en?»
Jeg nølte et sekund, Men alt er bedre enn å være her. Jeg nikket svakt til svar og reiste meg opp.
Nå må jeg bare finne ut hvor administrasjonen er...
-
Ærlig talt, æ sier det igjen:
KANKE DENNE SKOLEN FÅ SEG ET KART!?
Dette er verre enn i skogen!.. nei vent... her har jeg iallfall dekning... Og menneskelig kontakt.
Jeg hadde gått minst rundt hele skolen nå..
Måtte til og med stoppe en eller annen stakkarslig lærer på veien for å spør hvor den var. tydeligvis så var det en lærling som var like forvirra som meg.. det gikk ikke bra.
Jeg gikk forbi kafeteriaen og nedover gangen. Gangen her bringer tilbake de ekle minnene om den dagen Keith bestemte seg for å leke Hitler og bli helt skudd i hauet og låser seg inn i et smalt bøttekott for å true meg.
En overlykkelig følelse hoppet salto i meg da et lite kontor med store bokstaver, ADMINISTRASJON, tittet fram.
«Hva kan jeg hjelpe deg med?» smilte den hyggelige damen bak disken.
«Ja hei du. Jeg skal hente en Pc ladder» smilt jeg tilbake. Damen snudde på stolen sin og begynt å lete i noen skuffer. Hun snudde seg og ga meg en ladder. Jeg tok den imot og smilte som svar før jeg gikk videre bortover gangen mot klasserommet.
«HEY! Søta!»
Jeg skvatt minst en meter i været da en gutt stilt seg foran meg. Jeg blunket i forvirrelse og snudde meg bare for å vær sikker på om det var meg han snakket til eller en annen bak meg. Nope, ingen der.
«Alexa, ikke sant? Jeg er Liam» han drog hånden sin igjennom det lyse brunet håret sitt. Han var litt høyere enn meg og ikke akkurat verdens styggeste..
«Fint å møt deg?... men om du kan unnskylde meg, så må jeg tilbake til timen»
Jeg skulle til å gå forbi han, men han flyttet bare et skritt bakover, foran meg.
«Nå? Bli med å ha litt gøy istedenfor da, babe»
Jeg prøvd litt mer desperat å kom meg bort, han drog meg tilbake. Til slutt fikk han nok av at jeg ikke hørte hva han sa og presset meg opp til veggen.
Enda en vegg.... HVORFOR MÅTTE VEGGEN VÆRE DER?!
«ikke kall meg Babe, hva er det du vil?»Jeg ga han et nervøst blikk. Han flirte lett.
«Etter det bildet å dømme, så burde du hete Babe enn Alexa»
Jeg ga han et flat og skuffet blikk.
«Var det ment som en pick-up line?? Den var bare trist.. nå, la m» jeg stoppet opp og ga han et skremt blikk.
«Vent, spol tilbake, Hva slags bilde?!» jeg kjente pulsen øke.
«Av deg i håndkleet vell? Nå, mindre snakking og mer moro» Ordene hans traff meg midt i magen med en klump. Keith har faktisk delt bildet..
jeg var for distrahert over frykten for bildet, at jeg ikke såg at Mellomrommet mellom meg og Liam sakte forsvant. Jeg prøvd desperat å dytt han bort.
Dette er akkurat på den gamle skolen!!!
Rett før leppene hans traff mine, ble han røsket ifra meg og slengt ned på gulvet.
Av Keith...
Han dundret på med slag for slag. Jeg var for skremt og traumatisert for å bevege meg. Jeg sank ned veggen og ned på gulvet.
Keith sluttet da Liam blødde ifra begge neseborene, leppa og ifra et kutt i kinnet. Han hostet og strevde med å kom seg på beinene.
«Om du så i faen tenker på å rør Alexa igjen! Slutter jeg ikke før hele trynet ditt er et stort åpent sår!» glefset han ned til Liam. Jeg hadde kommet til meg selv igjen og såg skremt på han.
Liam kom seg delvis på beina og snublet bortover, han gryntet av hvert trinn han tok.
Keith snudd seg til meg igjen og prøvd å hjelp meg opp, jeg dyttet han unna med engang.
«Hva faen er det du driver på med?! Dette er din skyld!! Jeg trenger faen meg ikke hjelpen din!»
Pulsen var enda full av redsel og jeg følte meg kvalm og svimmel.
«Alexa.....»
Jeg avbrøt han igjen.
«Ikke snakk til meg»
Jeg kastet laderen bort og gikk ut dørene til skolen.
Jeg gikk med tunge skritt hjemover. Vet ikke hva som er verst med hele denne situasjonen og Keith eller hele situasjonen PGA Keith.
Men hvorfor forsvart han meg på den måten?....
Jeg burde i det minste ha sagt takk-...
Nei Alexa. Det er han sin skyld at du havnet i den klypa! Han var den som sendte bildet!!
Bildet...
Hva søren skal jeg gjøre med bildet??
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
