The Sad One Meets the Bad one

~Kapitel 47: "despacito"

Etter minst en halvtime med hard streving, klaging og banning, fikk jeg meg endelig opp til rommet mitt igjennom vinduet.
Jeg lå pesende på senga i formen av en stjerne og følt meg faktisk stolt over å ha klatret inn vinduet min i andre etasje på under en time! Og uten å vekke foreldrene mine. Ny rekord!

Selv om det er himla rart at de ikke våknet at all den banningen, hylingen og lyden av flesk treffe bakken minst fire ganger i følge med høyere banning..

Til og med naboen over gaten kom utenfor døren ganske så irritert i morgenkåpen sin og stirret intenst ut i mørket etter hvor det bråket kom ifra! Takk gud at han er en gammel liten nisse som heldigvis er halvt blind. Har av og til med sett han i hagen å vannet blomstrene med hageslangen, bare at han står på høyre siden av der blomstrene er og vanner ugresset istedenfor. Nå er det helt umulig å skille ugresset og blomstrene ifra hverandre etter at begge er like dødt og stygt.

Skal innrømme at jeg aldri, aldri, aldri  ha vært så glad av å få ligge i sengen min før. Dette er en helt ny følelse. Det var sånn seriøst som å ligge på en kald, myk sky. Alt ville ha vært perfekt nå hvis hodet ikke var en tornado av negative, triste og skremte tanker som var umulig å søke ly ifra.

Hvorfor i mcburgerens navn sa jeg til Keith at skjebnen min er i et bilde han har brukt til kontroller meg? Kunne liksom bare ha sagt: hey, jeg slitt med desperasjon og har prøvd å drep megselv før takket være Malin. Bildet er som myggspray, Og som den lille irriterende myggen du ser meg som, kan du gjerne legg ut bildet og se hvor fort den virker på å drep mygger som meg.

Han kommer sikkert til å henge opp bildet overalt i kirken i begravelsen min. Sikkert limer den inn i gravsteinen!
Vell.... Hyggelig at han kommer i begravelsen da..

Hva søren er det jeg sier?

Jeg klarer ikke mer å hold dette for meg selv eller å gjør dette alene lengre. Trangen av å trenge hjelp har hoppet inn i tornadoen og surfer på det hele. Sammen med angsten for å bli backstabbet på slengen..

Den smarte siden av meg vet at dette er nesten umulig å gjøre alene. Det gikk dårlig sist gang jeg holdt ting for meg selv.. En dag så sprakk alt sammen.
Den idiotiske siden av meg vet at dette her er et alt for stort skritt å ta etter å ha fått en ny start. Det er fortidig for å la folk inn til livet mitt.

Kan jeg egentlig kall dette for en ny start?
Det er langt ifra koselig og avslappende. Det er stressende, skremmende og bare dramatisk.

Trangen over å treng noen å snakke med, overvant alt. Uansett hvor idiotisk jeg synes ideen over å åpne meg for noen er..

Med små skjelvende fingre og fult av redselsfulle tanker i hodet, trykket jeg inn på snapchat og lagd en ny gruppe med Amalie og Mike i. Det stakk litt i hjertet av sorg da øyene spottet på navnet til Ethan på skjermen som anbefalinger. Det er ennå vanskelig å tro at han ikke er til å stole på.. gutten som hjalp meg første skole dag og var bare som en liten, koselig hundevalp.

Fingeren sirklet nølende over anrop knappen på skjermen. Det var nesten som at en djevel og en engel poppet opp på hver sin side av skuldrene mine og hvisker irriterende i hvert sitt øre mens de krangler med hverandre.
Dessverre har jeg bare en ting å si til hver av dem:

Kjære engel... stikk av før jeg lager kylling ut av vingene dine!
Kjære djevel... ikke frist meg til å snakk om kjærlighets livet mitt med deg!

Whoops, der var den rare tanken om dem borte og fingeren trykket ned på anrops knappen. Jeg plugget i øretelefonene for å hindre at Amalie vekker hele huset med den energiske personligheten sin. Trust me.. Det har nemlig skjedd før.