The Sad One Meets the Bad one

~kapitel 3: broderens nye "bff"

Jeg stirret tilbake og ga han det samme mørke blikket. Det var en intens stirrekonkurranse imellom oss. Folk hadde begynt å snakke igjen etter at han satt seg ned på et bord med 2 andre gutter som hadde nesten samme stil som han.

"Alex?" Ethan så på meg med et bekymringsfullt blikk. Jeg himlet med øyene og flyttet blikket motvillig fra og på Ethan. Der går den seieren.. 

"Hm?"
Jeg stappet en ny skje med salat i munnen.

"Nah, ikke noe. Trodde vi mistet deg" lo han. Jeg ga han et ertende blikk og kikket tilbake mot rettingen til pesten han selv, der Keith sat med et stolt vinner smil. Noen andre som fikk frysninger?...

Jeg trodde denne fyren her skulle være så "Truende og Farlig" som folk sier han er, men her sitter han og smiler som en stolt liten unge over å ha vunnet enn forbanna stirrekonkurranse med ei han kræsja i tidligere. 

...

Ok smilet hans er veldig fint, Men jeg vil ha en rematch.

-

Skoledagen gikk fort unna etter lunsjen, uten at noe mer Drama Rama skjedd.  Jeg så ikke mer av Keith etter lunsjen, han skulka mest sannsynlig. Mike og Ethan lekeslåss her og der som forventet, mens jeg og Amalie ble bedre kjent. Og, hun har melt seg frivillig til å vis meg rundt i LA.

Matias glemte å vente på meg etter skolen..Så nå, må jeg og den late bakenden min gå hele veien hjem.. ughh... Hvis dette er hjem veien da.. DETTE ER FØRSTE SKOLEDAG OG TUFSEN AV EN BROR KJØRT MEG MEN OGSÅ GLEMTE HAN Å VENTE?! Hvordan i farao's navn kunne jeg ha husket veien når den lille hjernen min er ennå innstilt på ferie modus?

I Norge ville det vært enkelt å huske veien, der er det egt å huske det rare træet du ofte møtt på.... MEN HER er nesten alle trærene like!

Jeg fortsatte å surmule irritert der jeg gikk bortover gangfeltet. Jeg er så dum....Jeg kan da faen bare søk opp veien på telefonen! Ugh. Jeg fikk trangen til å bare kast ifra meg baggen og telefonen der jeg sto, gå til et tre og slå hodet mitt på det. Jeg har jo ikke noe viktig å skade oppi der uansett, så ser ikke problemet. Helt normalt å headbutt et træ mitt i veien. 

Det begynner å nærme seg ettermiddag og varmen har endelig begynt å roe ned litt. Cardiganen kverket meg nesten idag. Jeg tørr ikke å ha på meg noe som viser armene.... Enklere sagt, jeg har mye sår og arr på armene ifra fortiden.. Hvis de på skolen så vidt ser et av dem, kommer de til å se på meg med falske blikk av medlidenhet og ser på meg som svak, sensitiv og sårbar. Eller, så ser de på meg som et lett offer som knekker sammen under litt press. Det er begge to scenarioer jeg helst vil unngå. Etter alt, så er hovedmålet mitt å start på nytt med nye ark.

jeg kjente en stor lykkestråle  der jeg sto i gaten min. Jeg nesten sprang bortover husene og endelig kom til huset mitt. Jeg gikk inn og kastet bokstavelig talt sekken og skoene ved døren og  sklei  inn til kjøkkenet. Mamma sto der og lagde middag, mens Pappa satt og lest avisa ved bordet.

"Hvor har du vært?! Trodde du skulle sitte på med Matias?" Pappa så opp av avisen. Jeg sukket og hentet ut melk og Oboy boksen ifra Oboy skappet. Jeg kan IKKE leve uten Oboy + de har det ikke i LA så vi har et skap fult av det. Heldigvis lovde bestemor å send oss oboy når vi nesten er tom. Jeg savner henne så sinnsykt mye. Hun ble igjen i Norge, for hun klart ikke tanken på å flytt ifra bestefar. Han døde for 1 år siden og er begravd på kirkegården som er noen få minutter unna bestemor.  Hun tror at han ennå er med henne..

"Ja det trodde jeg å. Men jeg hadde ikke akkurat scana skoleveien på vei til skolen, så jeg tror jeg gikk rundt nabolaget minst 5 gang uten å vit det....." Jeg tok en stor slurk Oboy som om jeg akkurat har gått rundt i ødemarka i flere timer uten drikke-... Å, vent, JEG GJORDE JO DET.