Det har gått en dag siden jeg fortalt det til rektoren.
Keith endte med å bli utvist resten av uken enn en hel uke.
Alt er forandret på skolen nå.
Ryktene går om at jeg var den som fikk han utvist, sant nok så var jeg jo grunnen til det, men det er ryktene om hvorfor han ble utvist som uroe meg.
Rykter om at jeg ble kidnappet av Keith..
Rykter om at jeg satte en felle for han som endte med at han ble utvist..
Og mye mer.
Folk gir meg takknemlige blikk i gangene men jeg får mest skremte og medfølende blikk.
Ærlig talt, har ikke folk lært seg å ikke stirre??
Når jeg blir stirret på så blir beinene som gele og jeg prøver desperat å gå normalt.
Noe som ende med å se ut som om jeg har krampe i beinene eller noe sånt.
Jeg glante utover folkemengden i kantina etter Ethan, Mike og Amalie.
Øyene stoppet på en energisk brunette som drev å hoppet med hendene viftende som en galing over hodet.
Jeg smilte til svar og gikk mot dem.
«Der er skolens nye helt!» lo Amalie og ga meg en kjapp side klem. Jeg himlet med øyene og satt meg ned ved siden av dem.
«Respekt til deg» Mike humret og rekte meg knoken sin. Jeg gliste og prøvde å gjemme redselen som sparket i magen som det var en fotball og slo knoken hans forsiktig med min. Ethan såg lett irritert på meg og sa ingenting.
«Takk. Alltids gøy å få skryt av å skriv segselv på en dødsliste. Noe som minnet meg på å gå til gravplassen senere og grav min egen grav!» svarte jeg sarkastisk og slang armene mine ut i frustrasjon.
Dette er håpløst! Hvorfor sladret jeg??
Ethan snøftet der han satt.
«Det er din feil. Kunne du ikke bare ha holdt kjeft som han fortalt deg om å gjøre?! Ærlig talt hvorfor gjorde du noe så dumdristig?» snappet Ethan frekt.
Jeg ga han et overrasket blikk. det der hadde jeg ikke forventet.
«Jeg vet ikke.. hele den situasjonen og all det adrenalinet fikk meg bare til å føle meg tøff nok til å gjøre det» mumlet jeg lavt men høyt nok til at de rundt bordet hørte det.
«Ja, du følte deg tøff» Ethan himlet med øyene før han reiste seg opp ifra bordet og ga meg et siste irritert blikk før han trampet ut kafeterian.
Hva i alle verden skjedde nå?..
«Det der var bare awkward...... uhm.. jeg tror det er best at jeg går å se hva som skjer» Mike klødd seg i nakken og ga meg et beklagende smil før han småløpt etter Ethan. Noe som etterlot meg og Amalie som de to forvirra spørsmålstegnene.
«Hva er det som går av han da?? Geez» Amalie stirret olmt på der Ethan dro ut ifra.
«Skulle likt å vite. Sikkert Mansen eller noe sånt»
Begge såg på hverandre og begynte å le lavt.
Jeg og Amalie satt og snakket om alt mulig rart da en dude vi ikke kjenner slengt seg ned vedsiden av meg. Amalie reiste øyebrynet mot han.
«Det var Alex, ikke sant?» han smilte eplekjekt.
Jeg ga et kjenner-du-han blikk til Amalie. Hun heiste på skuldrene og ristet svakt på hodet som svar.
«Spørst hvem som spør» svart jeg enkelt. Han begynt å humre.
«Kom igjen da, Vi har jo møtes før. Amalie der kjenner meg sikkert igjen» han blunket til Amalie. Hun såg forvirra ut på han før et lys kom opp i hodet hennes. Hun fikk store øyne og ble blekk i ansiktet.
«Jason..» glefset hun igjennom sammenbitte tenner og stirret olmt på han. Han er en av de i gjengen.
Jeg stirret forskrekket på de begge.
Ikke si at han er sendt for å drep meg!!!
«Hyggelig å se ansiktet ditt denne gangen» han lo en kort latter. «Skulle så gjerne ha snakket mer med deg, men det er ikke deg jeg er ute etter. Jeg er her for Alex» han flyttet blikket sitt til meg. Jeg gulpet nervøs og satt meg er skritt bort ifra han og nærmere Amalie.
«Ka er det du vil?» det kom ut litt frekkere enn det egentlig skulle. Jason dro hånden igjennom håret som flashet noen muskler.
«Ikke hva jeg ville, men hva Keith ville. Jeg er dessverre bare et sendebud» han fiklet med skjorte kanten min. Allerede navnet hans er nok til å gi meg gåsehud. Jeg vriklet skulderen og megselv bort ifra fingrene hans og lent meg nærmere Amalie med et forvirra og skremt blikk plassert på han.
«Nesten trist at en søt jente som deg skal gå igjennom noe sånt.. hvis det var jeg som bestemte, så ville jeg ha gjort noe mye bedre.. vell, kanskje bedre for meg da.. spørst om du er jomfru eller ikke... uansett, Keith er bestekompisen min.. så, du burde passe deg» han tuklet fingeren sin i håret mitt og ga meg et ekkelt glis før han gikk ut av kafeteriaen.
Hva ment han med om jeg er jomfru eller ikke?..
======
PFFTT 1K READERS BBY!!!
Thankssssssss!!!
Btw, hvis dere har noen spørsmål til Karakterene, så er det bare å spør i vei!
Hvis det blir noen spørsmål, så blir det en Q&A for selve karakterene som svarer i slutten av neste kapitel ❤️
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
