Jeg klarer ikke å kom meg ut av kottet.. jeg er rett og slett for svak og sjokkert etter den nylige hendelsen.
Øyene mine er sikkert hoven og røde etter å ha gråt. Jeg tørr ikke at noen ser meg i tilstanden her, Ikke engang broren min.
Etter alt bråket utenfor, så tipper jeg det er lunsj eller friminutt. Jeg får vente til det er stille utenfor før jeg kommer ut.
Jeg vet sånn akkurat at det er toaletter ikke så langt unna. Om jeg har rett, så er de ved kafeteriaen.
da er planen å spring ditt med engang støyet har roet seg ned.
Det friste mest å skulke resten av skoledagen og dra hjem. Mamma og pappa er på jobb, broderen er på skolen, så da kan jeg hør triste sanger på fult volum, sorg drikke oboy, hoppe i koseklær og sitte å synes synd på megselv. Liker den ideen bedre..
Etter en 5-10 minutt ringte skoleklokken, og igjen skvatt jeg såpass at jeg slo hodet i en hylle over der jeg satt. Sakte, men sikkert begynte støyet å ro seg ned.
Ikke så lenge etter, var det helt stille utenfor kottet. Det eneste som kunne bli hørt, var fuglesang som kom ifra vinduet.
Jeg var støl i kroppen etter å ha sittet lenge i ro. Hvordan i det hele tatt er det egentlig rolig?? Hvordan kan en sofa potet bli støl etter å sitte rolig.....
Jeg åpnet døren sakte på gløtt og nistirret utenfor, for å vær helt 100% sikker at det var ingen der. Kysten er klar.
Jeg nesten sprang på tærne bortover gangen, forbi kafeteriaen.
Da jeg så et toalett skilt ble jeg nesten stolt av megselv som faktisk husker det, jeg økte farten.
«Hei, Alex!»
Jeg skvatt en meter opp i været over den kjente stemmen.. faen faen faen!
Jeg snudd meg nølende rundt og ble møtt på av Ethan.
«Hvorfor var du ikke i timene?? Folk spurt etter deg og jeg sverget at jeg så deg snuble/springe over parkerings plassen idag tidlig»
Jeg så meg nervøst rundt og prøvd å finn opp en løgn som ikke hørtes ut som en løgn... jeg hater å lyve for de jeg bryr meg om, men nå har jeg egentlig ikke noe valg.
Med mindre jeg vil bli innlagt på sykehuset eller så kan jeg bare tusle bort til gravplassen og begynne å grav min egen grav!
«Broren min nektet å kjør meg?»
Prøvd æ meg nervøst. For det kunne fort skje! Så teknisk sett, så er ikke DETTE en løgn, men et fakta!
«Jeg såg han i gangen før første time....»
«Uhm.. Jeg falt ned trappen og besvimte?»
Han flyttet øyene sine ifra øyene mine, til pannen min også tilbake til øyene mine.
«Hvorfor er det ikke blåmerke eller en kul på hodet ditt da?»
Han krysset armene med et seriøst blikk fast på meg og et lurt blikk fast i trynet som sier: i'm smarter than you, and you know it!
«Hodet mitt er oppblåst ifra før-.. vent... kaller du meg tykk i hodet??» jeg tok meg sårende til hjertet og ga han det mest dramatiske, triste valpeblikket enn man kan få. Han såg rart på meg før han ristet lett på hodet.
«Vent hva?? Shit! Nei!! Seff gjør æ ikke det!»
Det var enkelt å se at han ble stressa.
Kanke tro at han serr gikk på den.....
TA DEN TIL ALLE DERE SOM HAR KALT MÆ EN DÅRLIG SKUESPILLER! HAHA!!
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
