Jeg og Amalie gikk nedover parkeringsplassen til sykehuset. Det var først nå at jeg kjente hvor innmari sliten jeg var. Så mye dritt har skjedd på en dag! Først Liam, også Keith, også bildet, også Keith igjen og nå sykehuset der bestevenninna måtte sjekke om hun var gravid etter å ha kost seg med bestekompisen vår.
Veien nedover parkeringen besto av rein klein stillhet. Jeg kremtet kleint og bestemte meg for å avbrutt den stillheten.
«Du vet du må si det til Mike ja?...»
Amalie snudde hodet sitt raskt til meg med et skremt blikk. Før hun fikk sagt noe, svart jeg for henne.
«Han er bestevennen vår! Du kan ikke akkurat gjemme faktumet at du måtte på sykehuset for å sjekke om en av hans svømmere fant målet» Prøvde jeg overbevisende å si. Amalie fnøs lett og beit seg nervøst i leppen.
«Hvorfor? Du forteller ikke Ethan noe av det jeg og Mike vet» Sukket hun. Faen ja! Hadde helt glemt å fortelle Ethan om det jeg fortalte Mike og Amalie den dagen på sykestuen.
«Rettelse, jeg hadde ikke noe valg å fortelle dere det når dere såg arrene!» Skyndte jeg meg å si i forsvar. Ordet arrene svei i munnen på vei ut. Selv om hun vet om de, så gjør det ennå vondt å si det eller å innrømme det. Amalie ga meg et blikk som sa: er-du-seriøs-nå?
Alle vet at hun ikke kommer til å si noe til Mike med mindre jeg sier noe til Ethan..
Jeg nølte før et stort sukk slapp ut av munnen min og øyene himlet rundt. Kanskje hvis jeg himler fort nok så himler jeg meg selv i en ny dimisjon, langt vekk ifra dette styret?
«Greeeeeeeit, yikes, jeg sier det til han imorra, HVIS du sier til Mike sannheten!» Jeg pekte på henne strengt. Hun nikket motvillig til svar.
Resten av turen hjem endte tilbake til den kleine sonen.
-
Jeg stønnet utslitt da ryggen landet mykt ned i senga. Herregud, drama er så utmattende!
Hvem hadde trodd at så mye drama kunne skje med engang?
Jeg ble brått dratt ut av klage tankene mine da en plinge lyd kom ifra telefonen, jeg rullet over på magen og sjekket hvem det var ifra. Vil ikke risikere å ligge på ryggen og mist telefonen på nesen. Verdens verste smerte!
Snakker om sola..
det var en melding ifra Ethan.
-Du kommer vel på skolen imorra, ja?
.
Jeg nølte for et øyeblikk. Det fristet så mye å bare ligge inn i dyna som en burrito og se ferdig Vampire diaries..
Jeg lot fingrene trykke omkring på tastaturet.
-ehh, ekke sikker. Vet ikke om jeg orker.
.
Han leste meldingen nesten med engang og var fort i gang med å skrive tilbake.
-Hvorfor?? :(
.
Jeg himlet lett med øyene, sa jo akkurat grunnen til hvorfor, jeg orker ikke.
-jeg er ennå ikke i form og orker bare ikke.
.
Løgn, jeg var i god form. Løy ikke om at jeg ikke orker da.
-ja, merket du ikke var i form idag, du såg helt suicidal ut. lol
.
Jeg leste meldingen flere ganger for å vær sikker på at jeg leste riktig. Hva er galt med å være suicidal?? Ikke at jeg er det, but still.
-Suicidal? Hva mener du med det egentlig?
.
Jeg bet på neglene utålmodig og ventet på svar, gammel vane. Heldigvis, svart han fort.
-Du såg så lei av alt. Var nesten skummelt å snakke med deg, var redd for at du skulle true med å heng oss alle sammen om vi sa noe feil. Haha.
.
Jeg lo ikke i det hele tatt, ettersom «haha» så virket det ut som han synes det er morsomt. Å les det han skrev gjorde bare vondt. Jeg kan ikke fatte at Ethan skrev dette..
-Er det noe galt med å være suicidal da?? Ettersom måten du beskriver det på, så høres det dårlig..
.
Jeg grudde meg litt til svaret hans. Innerst inne ønsket jeg at dette bare er en misforståelse.
-Om det er noe galt med det?? Eh, ja?? Hallo, de er utakknemlige. De har fått den sjangsen med å ha et liv! Og allikavel vil de kast bort den sjansen. De er egoistiske og blinde. Det finnes ikke noe sånt som dårlig mentalt helse. Folk vil bare ha oppmerksomhet.
.
Tårene dukket fort opp i øyekroken. Herregud, så idiotisk han er!! Det er han som er blind!! Det finnes ikke noe som mentalt helse? Great. Jeg kan ikke si til han jeg ser på som bestevennen min når han mener folk som meg er bare ute etter oppmerksomhet og er utakknemlige.
Jeg var fortsatt i sjokk etter det han hadde sagt, så jeg droppet å svare. jeg skrudde av telefonen og la meg til sengs. Det var lite søvn for å si det sånn.. Jeg lå halve natten og gråt og overtenkte det hele. Til slutt, så var jeg så utmattet og sliten at søvnen tok meg inn.
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
