The Sad One Meets the Bad one

~Kapitel 49: yuck!

Jeg gikk med faste skritt mot det rommet jeg hadde avtalt å møt Amalie og Mike på. Altså, Biblioteket i byen.

Hjertet dundret enda hardt etter det hele.
Herregud.. Jeg KYSSET KEITH! Han kysset meg tilbake!!

Hvorfor bryr jeg meg egentlig?? Det betydde jo ikke noe som helst. Jeg gjorde det for telefonen.. Men det faktumet at han kysset meg tilbake på DEN måten får meg til å tenke på om det kan faktisk ha betydd noe mer enn det jeg tror.

Argh! Hva faen har han gjort med meg?? Omg, hva om han er en heks og tok sånn gift på leppene sine og nå er jeg forgiftet! Jeg vil ikke dø ennå! Jeg må vite om One Direction kommer tilbake først!

Yikes.. Fokuser, Alexa. Mike og Amalie venter på biblioteket..
Focus on me! F-f-focus on me!

Jeg rundet et hjørne og den store bygningen til biblioteket dukket opp i side synet.

-

Dæven.. Biblioteket havnet i listen min av steder som trenger et kart for sånne folk som meg som ikke har noen retningssans. Dette her er bare en stor labyrint! Jeg tror jeg har gått forbi Roman seksjonen minst fem ganger nå.

Jeg stønnet irritert og fisket opp telefonen igjen for å send en ny melding til Amalie at jeg er lost.. igjen.
Yeh.. Har holdt på å gått rundt som dette i snart en halv time. Dette er ikke den første meldingen jeg sender til Amalie om hjelp..
Hun svarte fort.

-Herreguuuuud. Hvor vannskelig er det å gå å finn noen på et bibliotek! Bli der du er, jeg kommer.

Endelig!
Jeg kikket meg konstant rundt etter tegn til Amalie. Kjenner henne såpass til å vit at hun fort kan ta en slik situasjon på å skremme dritten ut av meg først når jeg er distrahert. Dick move..

«BØ!!»
Jeg satt ut i et hyl da to hender tok fort tak i hoftene mine bak ifra. Jeg snudde meg fort og såg at de kom igjennom bokhylla. De forsvant tilbake der de kom ifra og en høy latter fylte opp rommet. Amalie sin latter.
Jeg tror jeg akkurat såg livet mitt skytte foran meg..

Jeg pustet tungt for å roe ned pulsen.
«Du vet det går ann å ikke hoppe fram som en morder når man sier hei????» Hisset jeg irritert mot henne da hun dukket opp ifra der hun hadde gjemt seg. Latteren hadde roet seg.

«Hva er morroa med det?»
Jeg stirret stygt på henne til svar. Pulsen måtte roe seg ned før jeg i det hele tatt snakker.
Hun lo lett og flettet armen sin inni min for å vise veien til der Mike var.

En gang til høyre, forbi skrekk roman seksjonen, venstre to ganger, forbi datarommene og bom! Vi var fremme på et lite koselig rom de har her som går ann å jobb i ro og fred.

Mike satt der med øyene limt fast i en data skjerm. Han la ikke merke til oss før vi satt oss ned foran han. Det var først da at han kikket opp og smilte.

«Woah. Trodde ikke du skulle klar å finne henne så fort» Lo han mot Amalie. Hun ga han et lurt smil.

«Ble overraska selv.. Trodde hun var stuck imellom veggen og leppene til Keith ennå» Hun snudd hodet mot meg med smilet.
Faen ja.. Jeg viste de ville ta dette opp!!

Rødmen spredt seg fort i kinnene. De begynte å le høyt.

«D-det betydd ingenting! Jeg gjorde det for laget!» Stammet jeg flaut. Fadder..Nå begynner stammingen.. Det fikk de bare til å le mer. Tufser..

«Bare la oss bli ferdig med det vi skal så jeg kan komme meg hjem til O'boyen og Netflixen!» Jeg slang armene ut i frustrasjon og stønnet høyt irritert. Det kysset betydde ingenting! Jeg hadde ingen andre ideer, og Keith var på vei til å snu seg. Jeg måtte gjøre noe!
Allikavel...