«Omg sa han seriøst det?? Vanskelig å tro med tanke på at han har aldri sakt noe sånt så lenge jeg har kjent han. Han er alltid støtende..» Amalie sukket. Jeg prøvde å balanser telefonen imellom skulderen og øret mens jeg pakket det nødvendige til skolen i baggen. Jeg hadde ringt Amalie og fortalt hun om Ethan så jeg slipper å si det på skolen idag, vil helst unngå å dra hun bort for å gossipe om noen som var rett rundt hjørnet.
«Han var så snill i begynnelsen. Hjalp meg når jeg trengte det og var bare som en uskyldig lillebror! Han har forandret seg mye...» Jeg begynte å tenke tilbake på første skoledag da han hjalp meg med å finne fram.
Jeg dro på meg skoene og sprang ut døren, siden det er så fint vær så kunne jeg bare gå til skolen.
Også dro Matias før han sa ifra, så jeg hakke noe annet valg.
«Når du først nevner det så har du rett. Han har fått sånn type attitude som de andre idiotene» Amalie nølte.
«Ja... Med tanke på at han plutselig kastet meg over skulderen for også dra med meg hjem og nesten kysset meg.. Det virket ikke som han» Jeg angret med engang på å si det jeg sa. Shit!.. Har ikke fortalt Amalie om den dagen i bøttekottet...
Amalie brøt ut i et hoste anfall.
«HAN HVA?!» Ropt hun slik at ørene verket.
«Au!!! Stemme nivå, kvinnfolk!! Jeg vil ikke begynne med høreapparat før 80-alderen! Kanskje bare når mamma maser på meg» Jeg sukket. Har ikke jeg fortalt Amalie om bøttekottet? Eller har vi begge glemt det?
«Holdt Ethan på å kysse deg??? Gurl, I'm waiting for the explanation here!" Jeg himlet lett med øyene men fortalte henne den hele kleine situasjonen om da Ethan kastet meg over skuldra og tvang meg hjem for også bli reddet av Matias ifra å bli kysset.
Da jeg var ferdig med å snakke, var Amalie stille. Helt stille.
Jeg sjekket på telefonen om den døde eller om hun ennå var der, det var hun.
Plutselig brøt Amalie stillheten og brøt ut i latterkrampe.
Jeg sukket irritert.
«DET ER IKKE MORSOMT AMALIE!! Poenget er at han har forandret seg og at han ser ned på de som med dårlig mental helse! Jeg er en av de personene!» Jeg slang armene ut i frustrasjon. Noen eldre damer såg skremt på meg da de gikk forbi. Hvorfor ser de skremt på meg?? Har de sett seg selv i speilet? Det er mer skremmende!
«ok ok! Haha vi kan snakk mer om dette på skolen. Er på parkerings plassen nå. Er du langt unna?» Jeg såg rundt meg.
«Eh, tror ikke det? Ugh, greit, snakkes mer i fengselet» Jeg la på og tok telefonen ned i lommen. Tror ikke jeg er langt unna? Er ikke sikker.
Vent, er det en skog jeg ser?
Oooo
Tror jeg såg på kartet over byen at skolen var bak denne skogen. HALLELUJA!! Endelig en skog som faktisk fører til et sted!
Jeg har en halvtime på meg til å komme meg på skolen, hvis jeg er rask nok og går igjennom skogen så får jeg kanskje femten minutt fritid til å sove på pulten før timen starter!
Men denne gangen skal jeg gå RETT fram! Ingen nysgjerrighet skal ødelegge for meg igjen.
Plus, hva kan gå galt?
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
