«Amalie. Jeg tror ikke dette er en lur ide»
Prøvd jeg meg svakt. Helt andpusten etter å ha blitt dratt rundt halve byen som en eller en annen bikkje.
Amalie dro meg litt hardt der jeg sto nølende utenfor politi stasjonen. Jeg falt svakt framover, inn igjennom dørene.
Fult av folk i politi uniform stresset rundt omkring.
Mange stirret på oss som gikk rundt omkring med et forvirret blikk, på letting etter riktig plass.
Sverger.. vi ser sikkert ut som to skurker her vi går med et nervøst blikk.
Jeg følte meg Iallfall ut som en.
«Jo. Jeg er lei av å se deg streve og slit av problemer som ikke engang er dine, men som de dytter på deg. Så nå er det farao meg på tide å få gjort noe med dem»
«Men et besøksforbud?? Tror du virkelig det stopper dem?»
Hun stoppet opp og såg på meg.
«Hvis de bryter besøksforbudet, så kan de få opp til seks måneder i fengsel. Fedrene deres har vært flink på å hold dem bort fra fengsel så langt med bruk av penger, trusler og bestikkelser. Men nå? Nå har de ingen andre valg» Et lurt smil spredd seg utover ansiktet hennes.
Jeg nikket svakt til svar.
Vi begynt å gå videre rundt omkring.
«Her er vi»
Amalie stoppet plutselig opp og dro meg inn på et kontor før jeg rakk å engang les skiltet eller se hvor vi var hen.
Foran oss, satt ei litt gammel politi dame bak pulten sin og såg veldig forvirret på oss.
«Hallo?.. Jeg kan ikke huske å ha noen avtaler i dag?»
Amalie smilte bredt og hoppet ned på en av stolene foran henne. I motsetning av henne, så satt jeg meg stilt ned.
«Jeg visst ikke hvordan man skal sett opp en avtale. Vi er her for å spør om hjelp til å sette et besøksforbud på noen..»
Amalie tok over snakkingen for meg. Det føltes ut som jeg er til legen og bare sitt der stilt mens mamma tar over snakkingen om hva som feiler meg.
Politi damen bak pulten sukket og tok fram noen papirer foran seg.
«Jeg kan hjelpe dere, men jeg trenger mer informasjon om hvem og hvorfor»
Amalie såg på meg og hintet til å fortell henne alt.
En ekkel kul dukket opp i halsen og magen med engang jeg åpnet munnen for å snakk. Varme tårer overfylte øyene mine og fort trillet ned kinnet mitt.
Det føltes ut som den tunge skyggen av fortvilelse, sorg og redsel bare trillet ned med hver tåre som falt.
Amalie sin varme hånd fant fort den iskalde hånda mi og holdt et stramt tak.
Da hele historien var fortalt, kjentes skuldrene mine seg mye lettere og jeg var helt psykisk tømt og sliten. Men det var en god sliten følelse.
Politi damen hadde sluttet å skriv halvveis og satt der bare med et medfølende blikk og hørt nøye på det som ble sakt. Hun var helt målløs.
«Jeg skal se til å få sendt inn din forespørsel om besøksforbud så fort som jeg kan. Jeg anbefaler deg å få en sykemelding og fri fra skolen helt til du får svar på forbudet»
Jeg nikket svakt.
Kunne virkelig trenge en pause fra skolen en stund nå altså.
Spørsmålet mitt nå er hvordan skal jeg klar det uten at foreldrene mine finner ut om dette? Jeg vet at hvis de finner ut sannheten om det hele.. så ville de endt med å flytt igjen. Og jeg vil ikke flytt ifra Mike og Amalie. De er de første personene jeg faktisk kan kall ekte venner.
Plus.. jeg vet godt nå..
At man ikke kan flytt unna problemene sine.
Etter at hun damen var ferdig med å skriv, reist hun seg opp. Vi gjorde bare det samme.
Hun strakte hånden sin til meg. Jeg tok den imot og ristet svakt. Hun strammet grepet og holdt den andre hånden sin over min sin.
«Jeg håper vi kan være til hjelp. Dette her er helt uakseptabelt! Ring meg med engang hvis han gjør noe mer før forespørselen er akseptert. Hvis den ikke blir akseptert, så snakker vi med en advokat» hun smilt et varmt smil og strøk meg lett på hånden før hun ga meg en lapp med nummeret hennes på.
Jeg smilte lett tilbake og nikket et svakt takk.
Munnen min var helt tørr etter å ha snakket så lenge.
Amalie sa et raskt hade før vi forsvant ut av kontoret hennes.
Hodet mitt var fult av bekymringsfulle og rare tanker om hva som kommer til å skje nå og hva jeg nettopp gjorde.
Amalie dro meg fort ut fra min egen verden med å dra meg inn i en god og lang klem.
«Du klarte det. Jeg er stolt av deg. Vi fikset problemet ditt..» hvisket hun svakt i øret mitt.
Etter hvor mye jeg hadde gråt, så trodde jeg at jeg ikke hadde noe mer vann i kroppen eller tårer.
I was wrong.
En ny flom av tårer rant ned som Nilen.
Amalie klemt meg hardere og lenge.
Når tårene ENDELIG hadde roet seg (igjen) trakk hun seg litt unna og såg på meg.
«Nå, la oss ring Mike og få han til å møte oss på den nærmeste iskrem sjappa vi finner også belønner vi oss selv med is! Og vann til deg.. før du ligg der helt uttørket som en mumie»
Lo hun tergende.
Jeg kunne ikke noe selv av å smile over den rare beskrivelsen hennes.
«Høres bra ut»
Jeg returnerte smilet, før vi begge gikk ut av politi stasjonen og videre ned gaten. På en ny leteaksjon for iskrem.
Med våres retningssans.. så kan dette ta lang tid.
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
