Ikke trynn, ikke trynn, SE BORT IFRA KEITH!
Nei, Alexa! Ikke fikle med fingrene!
Husk å pust..
Pust!
Jeg klart så vidt å konsentrer meg om det normale i livet når Keith's freakings hånd lå ennå rundt midjen min!
«Ehem... Jeg er stødig nå. Du kan ta bort den pølsehånden» Prøvde jeg meg igjen med å si for minst den femte gangen. Et lite smil flyttet seg på leppene hans.
«Å? Du klarer så vidt å gå rett. Du går som noen har tatt deg hardt bak ifra for første gang» Han ga meg et tergende blikk. Hva søren er det han tenker på???
Jeg snudde hodet fort bort da rødmen spredt seg i kinnene. Fadder da..
Parken var rett rundt hjørnet. Nervøsitet klumpen slo til igjen da en del mørke skygger befant seg ved noen disser i enden av parken.
Ikke skummelt i det heleeeeee tatt altså...
Jo nærmere vi kom, jo mer lignet skyggene på mennesker. De besto av en guttegjeng på kanskje 6-7 stk. Alle hadde mørke klær på seg og sto å røyket eller sto med telefonen.
Øyene spottet på Harry og Jason som sto der og pratet om et eller annet. En annen person gikk bort til dem og ble med i samtalen. Jeg stoppet opp. Det var fadder meg den eklingen Liam.
Denne gangen er jeg forberedt om han prøver seg igjen. Tok på en ekstra hard sko med en liten hæl på!
Harry såg opp og fikk øye på meg og Keith som kom gående. Keith fjernet hånden fort ifra midjen min og gikk til dem.
Endelig kunne jeg gå normalt uten å se ut som en som har tatt en berg og dal bane minst femti ganger. De andre såg også opp og smilt til Keith der han gikk og tok en liten bro hug med Harry. Awww.. cute
Jeg sto bare der jeg sto, langt unna dem, awkwardly. Det som gjorde det hele kleint var at de ikke engang hadde lagt merke til meg. De var for opptatt med å vifte halen etter Keith. De alle var sånn serr som en gjeng med andunger...
"Nemmen.. Hadde ikke forventet deg her» Jeg skvatt helt til himmels da jeg innså at Liam sto ved siden av meg. Hvor kom han ifra??
Han lo en enkel latter over reaksjonen min og stilt seg foran meg istedenfor ved siden av.
Jeg stirret rart på han.
«kom igjen, Alexa. Ikke se på meg sånn»
Stemmen hans var lav som om han ikke ville at de andre skulle høre hva han sier.
Egentlig ville jeg ha sett meg desperat rundt etter å miserabelt prøvd å få kontakt med noen av de andungene som er helt i hælen på Keith, Men nå, hehe... Nå kan jeg forsvar meg selv. Skoen er klar.
«Var det noe du ville? Eller kom du bare hit for å torturer meg med den stanken som kommer ut av den kjeften du har. Ærlig talt, hørt om mint drops?» Jeg la armene i kryss over brystet og lent meg til hoften.
Han blunket overrasket.
Dette har jeg ikke tid til. Jeg vil hjem å sove i den myke sengen som er så mye bedre enn å være her med en gjeng tufser.
Jeg himlet oppgitt med øyene og gikk rett forbi han, deiset skulderen min hardt i hans på veien. Kjente blikket hans grille meg i nakken, men som alle andre gjør når mødre kjefter på dem, så ignorert jeg det.
Oh yeh. This girl got claws!
Jeg tuslet rett bort til der Keith sto å pratet bull med gjengen. Først nå var det folk som la merke til meg, FINALLY
«Altså, jeg kom ikke hit for å vær casper the ghost. Så hva om du bare gjør hele denne greia med å fortell hvorfor jeg måtte droppe søvn for dette?» Jeg var direkte og frekk i stemmen, men brydd meg lite. Jeg var trøtt, irritert, sliten og stresset med hele den driten av straff. Orker fadder meg ikke å la en tufs med en pikk i personligheten få kontroller meg.
Noen av de guttene ga meg sjekkende blikk. ignorert.
Noen av guttene ga meg stygge blikk. whOoPs, gjett hva, IGNORERT.
noen av guttene såg på meg med et advarende blikk om å hold kjeft. også ignorert.
Mens resten, ignorert meg. Rude.
Jeg holdt blikket mitt kaldt på Keith som så irritert på meg. Noen andre som merker lyn imellom øyene våres? Bare meg? Okey.
Det var en intenst stirrekonkurranse som jeg hadde ingen planer om å tape. Jeg smalet øyene litt for også stirre ekstra sint og irritert på han.
«Greit» Glefset han til slutt. Jeg slapp blikket og smilt stolt over å ha vunnet. Han himlet lett med øyene.
«Alex, møt gjengen. Gjengen, møt Alex» Han gjorde en liten hånd bevegelse rundt der de andre var. Jeg lot blikket se kjapt på dem alle før jeg tok det tilbake på Keith.
"Som sagt.. Du skal vær spionen her.. finn ut mer om Malin osv..» Før han rakk å si noe mer, avbrøt jeg han.
«Nei»
Han stirret stygt på meg. Tydeligvis ikke glad for svaret. Jeg lot ikke blikket hans knekke meg.
«Nei. Jeg skal ikke faen meg møt den kjerringen igjen. Du kan ikke tvinge meg til å ødelegge livet mitt igjen. Du vet faen meg ingenting. Du kan true meg så mye du vill med det teite bildet, jeg bryr meg ikke lengre. Et bilde er ikke verdt et liv. Se nøye på armene mine på bildet. Hvis du legg det ut, er det som kommer til å skje DIN skyld» Jeg angret tvert på det jeg nå hadde nettopp sakt, men det får bare være.
Jeg var stolt av å si det.
Øyene hans var smale og truende.
«Kos deg med den teite gruppen din» Glefset jeg lavt til slutt før jeg snudde på hælen og marsjerte bort.
Nokså igjen hadde jeg gått ifra parken med tårer i øyene og en stor klump av sorg og angst i magen og halsen som bygger seg opp større og større.
Jeg hadde nå sakt at han kan gjør hva faen han vil med det bildet av meg i håndkleet med armene mine fult av arr. Jeg hadde sagt at han skulle se på arrene i bildet og jeg la nå nettopp livet mitt henge i hendene hans...
Legger han ut det bilde, klarer jeg ikke mer.
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
The Sad One Meets the Bad one
Romance⚠️OBS!: inneholder sterke ord og sterke scener som kan vær triggerende ============================ Alexandra er 16 år gammel og flytter til LA fra Norge etter en rekke ubehagelige opplevelser i håp om å start med nye ark. Der møter hun nye folk, me...
