The Sad One Meets the Bad one

~Kapitel: 63 Iskrem gjengen

"Vi overlede! Endelig!" Folk stirret skremt på oss der både jeg og Amalie så og si sparket opp dørene til kaféen helt andpusten, bustete hår og med jord over alt. Vi så rett og slett ut som om vi akkurat hadde gått i flere dager i ødemarken.

"Der er dere! Det tar søren meg ikke to timer å gå fra politistasjonen og hit!" Mike stoppet opp og stirret forskrekket på oss.

"Hva søren har skjedd med de-" Amalie reiste opp hånda si foran ansiktet hans før han fikk fullføre settingen.

"Alt for mye.." Amalie grøsset av tanken. Skjønner henne godt. Ikke hver dag man tar feil bus og ender opp i en fremmed park som plutselig ble til et maraton med en hær av sultne hunder løpende etter oss. Enkelt forklart, vi gikk igjennom et slags oppmøte av en stor gjeng hundeeiere der alle hadde minst en eller flere hunder med seg. Og tydeligvis så var hundene utrolig sultne og luktet bacon sandwichen Amalie hadde i vesken sin. Den ene Chihuahuaen der var en liten ball av ondskap! Jeg lover deg.

Amalie og jeg slang oss ned på de nærmeste stolene vi fant mens Mike gikk for å kjøpe iskrem til oss.

Han kom tilbake med jordbær iskrem til Amalie og cookie dough til meg. Smart valg.

"Hvordan gikk det til politiet?" Mike satt seg ned og begynt å sutte på det jeg tror er banan milkshake. Etter den kvalmende lukten å dømme. Ikke hat meg, men banan er best i smoothie enn i milkshake. Fight Me.

"Tungt" svart jeg lett. Vil helst ikke tenk på sånne ting der man sitter i himmelen av en iskrem kafé og skal være glad. Triste og vonde saker sparer man til kvelden der man ligg i senga i blått lys og hører på trist musikk mens man griner over livet. Amen.

Mike heldigvis tok hintet og lot vare å spør om mer. Istedenfor, gikk han rett på å mobbe Amalie for hvordan hun ser ut der hun sitt med gjørme i ansiktet, bustete hår, få fjær i håret (dont ask) og skjorta full av småe gjørme fotspor av forskjellige hunder.

Hun endte med å sleng en skje med iskrem i ansiktet hans.

De er så søte sammen. I ship it.

Timene gikk fort unna og bordet var fult av tomme iskrem skåler. Tror de som jobber her er nær på å kast oss ut før vi spiser opp hele stedet. Ting virker som om det er på bedringens vei nå. Jeg er fri ifra Keith og truslene hans og jeg sitt her med mine to nærmeste venner som har vært der for meg hele veien. Jeg burde egentlig ha følt meg lettere og gladere nå, men for en eller en annen grunn så sitt jeg her med en ubehagelig følelse som om noe er galt. Jeg har en sterk følelse at jeg blir stirret på eller forfulgt. Jeg har hatt det siden vi forlot politistasjonen. Meh, sikkert bare noe jeg innbiller meg.

Amalie og Mike stoppet plutselig å snakke og smilene falt fort når de flyttet blikket mot meg.

Hva søren? har jeg is i hele ansiktet igjen??

"Er settet her ledig?.."

Ethan satt seg ned på det tomme settet ved siden av meg før vi rakk å svar og kjeft på han. Fy søren, jeg skvatt nesten av ansiktet hans. Det ser helt oppbanket ut.

"Hvor mange ganger må vi jag deg bort før du tar et hint.."

Ethan stirret ned på fanget sitt. Tårer begynt å renne ned kinnene hans.

Ingen sa noe, Vi visste ikke hva vi skulle si eller gjøre.

"Jeg beklager. Jeg aner ikke hva som gikk av meg.. Jeg har gjort og sagt dumme ting og det beklager jeg for. Jeg har ingen forventinger om at dere glemmer det jeg har gjort og lar meg henge med dere igjen, men jeg håper virkelig at dere kan tilgi meg" Stemmen hans knakk på slutten. Han løftet blikket opp på oss. Amalie og mike så nølende på hverandre.

Jeg kjente selv trangen til å grine, men slukket den fort med iskrem. Ja, jeg er fortsatt sur. Ja, jeg er dypt såret. Men jeg orker ikke mer drama med Ethan. Jeg savner måten ting var før mellom oss alle, selv om jeg ikke har vært en del av gjengen så lenge. Gud, jeg kan bare forestill meg hvor vondt dette må være for Mike og Amalie siden de vokst så og si opp med fyren her.

"Du vet det er juks å gi oss valpe blikket ditt når du gråter.." jeg ga han et lite smil. han lo lett og tørket bort tårene med hånden sin. Mike drev å delvis småpratet med han, mens Amalie slet litt enda med å tilgi han. Hun satt der i stillhet og pirket borti iskremen sin.

"Amalie, iskremen er ikke levende, du treng ikke å stikk den ihjel" hun ga meg et teit blikk men hun klarer ikke å skjul det søte smilet sitt fra meg uansett hvor hardt hun prøver. Alle begynt å le. Inkludert Ethan og meg. Jeg har savnet dette, oss fire sammen som bare henger og tuller rundt.

-

Jeg hadde rett, vi ble jaget ut av iskrem kaféen takket være Ethan og Mike som nesten spist opp alt de hadde OG folk klaget på støy nivået deres, noe jeg forstår godt. Passer bra at vi ble kastet ut når vi ble, siden det begynner allerede å bli ganske så seint. Skremmende at jeg ikke har fått bekymrings meldinger fra mamma enda..Nær på å spam henne med bekymrings meldinger nå.

"Vell, mine damer, her må vi si våres adjø siden jeg og idioten her går veien her" Mike og Ethan stoppet opp og hintet mot krysset ved siden av oss. Amalie slang seg selv i armene til Mike og drev å bablet i vei over at hun ikke vil skille vei. Ethan og jeg sto kleint på sidelinja.

Han ga henne et langt farvel kyss og vinket et kjapt hade til meg før de gikk og etterlot meg her med en veldig rød og smilende Amalie. Man kunne hør de selv om de var langt unna.. Sverger, de vet ikke hva volum er for noe. Det er fint å se at Mike og Ethan er venner igjen da.

Jeg og Amalie så sikkert ut som to fylle jenter for dem som kjørte forbi oss. Ingen av oss klarte å gå i en rett linje eller gå normalt pågrunn av latter. Begge to var overtrøtte som søren og da er plutselig alt sammen hysterisk morsomt. Dessverre, så måtte vi skille vei etter en stund siden hun bor et lite stykke unna meg.

"Lov meg å ikke leke Dora the explorer og gå igjennom skogen. Bare gå hele veien som en normal person, ok?" Hun trakk seg fra klemmen.

"Jada jada, men lover ingenting hvis jeg ser en rev på to bein med et lilla bind over øyene" Lo jeg og tuslet bortover veien.

Skal innrømme, hvis det er en ting jeg ikke liker, så er det å gå i en tom gate sent på kvelden. Særlig nå. Jeg klarer ikke å rist av meg den følelsen av at jeg blir forfulgt. Den kødder til med hjernen min iallfall. Pusten begynner å bli ujevn og pulsen er sinnsykt høy. Jeg begynt å gå fortere og snudd meg konstant rundt for å se om det var noen bak meg.

Ok, Alex, pust rolig. Det er ingen her, Du er alene. Det er bare angsten som kødder med deg, du er snart hjemme.

Jeg stoppet opp for å trekke pusten dypt inn, og dypt ut. Dette her er bare teit av meg. Jeg lar angsten ta kontroll over meg. Det er jo ingen bak meg?

Jeg snudd meg en siste gang for å bekrefte den teorien til megselv, men denne gangen så sto det en mørk skygge under et av gatelysene som var lengre ned i gaten. Ja dette hjelper ikke situasjonen i det hele tatt. Jeg fant megselv rygge bakover, klar til å springe da noe hardt slo meg i bakhodet og alt ble mørkt.

🌹🐢🌹