Love drama - bFc fanfiction

58

Morgenen etter var tung for bFc-medlemmene. Kvelden før hadde fokuset hvert på å feire at ASN var kommet ut av sykehuset, og ønske han tilbake til verden. Kvelden hadde vært utrolig morsom, men nå våknet de alle med en klump i halsen. Hva ville skje med gruppa?

Lil Sami og Metro Cornin hadde etter to cider bestemt seg for å svømme til Jomfruland. På et eller annet magisk vis hadde XD-Gudene vist dem nåde og latt dem komme helberget over til øya, til og med uten å fryse ihjel, der de nå så soloppgangen komme opp over havet og de skålte med julebrusen sin.

N-Kay hadde et vanskelig valg foran seg, og hadde drukket ukristelige mengder vodka kvelden før for å glemme det. Ville bFc fortsette som før? Uten skrrt? Han hadde en annen mulighet, men hva var riktig å gjøre? Han husket ingenting fra kvelden før, et bilde på telefonen hans tydet på at han og Drunkybeatz hadde ridd på en ku, hvor nå enn den kom fra. Hvor var han nå foresten? Han åpnet google maps på telefonen. Han var i Bamle. "Søren klype", mumlet han og begynte å lete etter nærmeste bussholdeplass.

Drunkybeatz så på livet som veldig flytende, prøver man å holde fast er det bare mer frustrerende når det glipper av sted. Det var likevel hardt for Drunkybeatz å innse at bFc aldri ville bli det samme igjen, kanskje var de nå ferdige. Han måtte vel bare finne sin neste store ting, kanskje teater? Eller sjakk?

Owolav våknet med en arm rundt Johanne ved bassenget på Gunnarsholmen, noen hadde lagt et teppe over dem i mens de sov, eller kanskje han bare ikke husket det, en del av natten hadde forsvunnet i glemselens tåke. Johanne strakte på seg og våknet også. "Jeg er ikke så kvalm", var det første hun sa "så bra!" svarte Owolav "det er jeg." De lo litt og ble liggende til de våknet litt mer.

Da ASN våknet visste han først ikke hvor han var eller hva som skjedde, forvirret over å ikke være på sykehuset. Så smalt alt sammen ned over han igjen. Han kunne aldri skrrte igjen. I går hadde han vært omgitt av folk hele tiden, men nå hadde han mulighet til å være for seg selv. Han lirkek seg løs fra jentene som lå ved siden av ham og gikk opp bakken og satte seg på berget på Gunnarsholmen og så utover. Han kunne aldri skrrte igjen. Han prøvde å gjøre det, for å se om legene hadde tatt feil, men det hadde de ikke. Det kom bare et lavt, halvkvalt skrik ut av halsen sin. Tårene samlet seg i øyekrokene hans og begynte sakte å renne nedover kinnene. Han kunne aldri skrrte igjen. Var karrieren hans over?