Tricked

Lucifer...?

*Torsdag*

Emilie's P.O.V

Jeg løper ut av rommet og nedover gangen. Jeg stopper opp for en liten stund, og ser trappen ned til første etasje. Jeg løper ned trappen og ut ytterdøra som ikke er så langt unna. Rart, den er ikke låst... og det er ingen andre her heller... det er enda rarere.

Jeg stopper opp litt utenfor døren og ser meg rundt. Jeg er midt i skogen. Jeg snur meg til å se på bygningen.

Det er noe veldig galt her... Hvor er alle sammen? 

Akkurat idet jeg snur meg og skal til å løpe, hører jeg noen rope.

"Hey vesla! Har du ikke glemt noe?" jeg snur meg og ser den samme gutten jeg slo til i stad, står halvveis ut av vinduet og holder ut mobilen min.

"Gi meg den!" roper jeg tilbake til ham.

"Vil du ha den? Løp og ta den!" svarer han og kaster mobilen min ut i lyngen i skogen. Jeg løper etter mobilen og får akkurat tak i den før den havner i lyngen. Men med en gang jeg får tak i mobilen, garasjer jeg inn i noe, men jeg innser fort hva det er, når jeg får et par muskuløse hender på skuldrene mine og holder meg igjen. Jeg snur meg til å se en av de andre guttene i gjengen hans.

De visste jeg kom til å prøve å rømme så de gjemte seg i skogen! Jælva drittunger!

"Hey vesla!" roper han som kastet mobilen min. Jeg snur meg mot han. Så tar han fart og hopper ned fra vinduet som ligger i annen etasje og lander helt perfekt på bakken.

Mens han kommer gående mot meg, prøver jeg desperat å komme meg løs fra grepet til den andre gutten, men han tar tak i overarmene mine og strammer grepet. Heldigvis rakk jeg å legge mobilen i baklomma, ellers hadde jeg mistet den på bakken.

Han stopper rett ovenfor meg, og ser skuffa men fornøyd ned på meg. Så knytter han never og treffer meg hardt i magen. Jeg bøyer meg automatisk framover i smerte. Nå vet jeg hvordan Aiden hadde det, bare at han fikk litt vondere hehem...

Gutten tvinger meg opp igjen, og gir meg ett nytt slag rett ved øyet. Jeg kaster meg ned på bakken i smerte. Jeg har bare lyst til å ligge her å gråte, men han tvinger meg opp igjen. Denne ganger tar han tak i den venstre overarmen min og drar meg etter seg mot inngangsdøra til hytta eller hva enn det er.

Jeg prøver å vri meg fri men han strammer taket. Så jeg må prøve noe annet. Jeg reiser hånden min og skal til å fike til ham, men han kommer meg i forkjøpet og tar tak i midjen min og slenger meg over skulderen sin. Jeg slår han så hardt jeg kan i ryggen, men det driter tydeligvis han i.

Gutten er på vei inn dørkarmen, men jeg reagerer raskt og griper tak i karmen. Jeg holder så godt jeg kan, men han er dessverre sterkere. Men like før han lukker døra, roper noen på oss.

"Hey Lucifer! Slipp henne!" den stemmen. Det må være Cade!

Lucifer... så det er det han heter.

Lucifer snur seg og går ut igjen med meg over skulderen. Etter hvert setter han meg ned, men han slipper ikke, jeg får ikke en gang sett dem, han bare setter meg ned og presser meg inntil ham.

"Så dere kom. Så synd, jeg trodde jeg skulle få beholde henne." jeg hører på stemmen til Lucifer at han er stolt av det han sier. Jeg har bare lyst til å gråte igjen og jeg kjenner tårene begynner å trille nedover kinnene mine og ned på jakka hans.

"Hey! Hva faen er det du driver med? Griner du på jakka mi? Jævla feiging!" skriker han til meg og fiker hardt til meg, før han kaster meg ned på bakken. Jeg krøller meg sammen og kjenner all smerten jeg har blitt påført strømme tilbake.

"Emilie! Kom her!" jeg kan høre Julian rope på meg, men jeg bare klarer ikke.

"Emilie! Husk avtalen vår! Snart er alt dette over! Du må bare komme hit!" roper Cade til meg. Jeg prøver å reise meg, men kommer meg bare opp på knærne før jeg må ta pause.

"Hun har 5 min på å komme bort til dere på egen hånd, ellers blir hun her enda lenger." sier Lucifer til de andre. Jeg løfter på beina og skal til å reise meg opp, men Lucifer sparker meg i magen så jeg faller ned igjen.

"Du må være fair, Lucifer!" roper Julian til ham.

"Jeg kan jo ikke gjøre det enkelt for henne! Og nå er det bare 3 min igjen!" roper han fornøyd tilbake.

Jeg må bare komme meg bort herfra. Så jeg reiser meg opp på knærne og ser bort på Julian og Cade, de ser bekymret tilbake på meg. Jeg må klare dette! Jeg er sterk!

Jeg reiser meg opp på beina og går forsiktig mot de andre. En for foran den andre.

"Sånn ja Emilie! Det er riktig! Du er flink! Bare litt til nå!" heier Cade på meg. Jeg går fortere for hvert skritt jeg tar.

"Nesten der!" sier Cade til meg og strekker ut armen. Jeg går et par skritt til, og griper tak i hånden hans. Han trekker meg inntil seg, og nekter å slippe. Jeg braser ut i gråt når jeg kan kjenne den varme brystkassa hand mot ansiktet mitt. Jeg kan kjenne hjerterytmen hans, noe som roer meg ned. Jeg kjenner jeg er helt utslitt og har bare lyst til å sove.

"Synd, jeg hadde virkelig håpet på å ha deg her Emilie!" roper han til meg, men jeg bare klamrer meg mer inntil Cade.

"Kom, så går vi" sier Julian og vi alle begynner å gå vekk fra hytta. Cade løfter meg opp i brudestilling og følger etter Julian. Heldigvis var ikke hytta så veldig langt unna veien.
•••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Dæven! Detta kapittelet ble langt! Klarte bare ikke å stoppe😄💕
😘Shoutout til @Mathea-pop for å være så aktiv! Betyr mye!😘

💜Stay active with meh, hvis du er klar for neste kapittel som kommer imorgen❤️