Tricked

Levende Engel?

Det er en gutt som går siste året. Jeg vet ikke noe om han, unntatt at han ser drit bra ut! Jeg mener... Damn! Han har blanding av blondt og brunt hår, grønnblå øyne og er høy. Sikkert 1 hode høyere enn meg.

"Hvordan går kosestunden med treet?" han ler litt, og ser meg rett inn i øynene. Jeg blir stående å måpe en liten stund før jeg kommer tilbake til meg selv og svarer.

"Jo det går fint. Veldig koselig. Men det hadde selvfølgelig vært litt bedre om jeg ikke var bundet fast og om jeg hadde hatt på meg sko." svarer jeg med litt sarkasme i stemmen.

Han bare smiler og kommer nærmere. Når han er rett foran meg bøyer han seg fremover og lener seg på armen han støtter seg på som ligger rett ved hode mitt. Vi er farlig nærme. Magen hans blir presset mot min og jeg kjenner magemusklene hans gni seg mot magen min, som ikke er fullt like trent... Det er tydelig at han er ganske så sterk.

Han trekker seg unna og jeg merker at tauet faller ned på bakken. Så det var derfor han var så nærme, han løsna knuten. For en merkelig måte å gjøre det på. Hvorfor ikke bare gå rundt og gjøre det fra baksiden? Jeg kjenner rødfargen som oppstår og ser bort, så han ikke skal se det.

Og plutselig, uten å si noen ting, løfter han meg opp i brudestilling og begynner å bære meg mot parkeringen. Men hva skal vi liksom der?

Jeg ser opp på han som et spørsmålstegn og han bare ler og gliser lett.

"Jeg bærer deg fordi du ikke har sko, og jeg bærer deg mot parkeringsplassen fordi jeg skal kjøre deg hjem. Igjen fordi du ikke har sko, og fordi jeg er interessert i å vite hvor en sånn skjønnhet bor." sier han og blunker til meg. Rødfargen kommer tilbake og jeg graver ansiktet ned i brystkassa hans så han ikke skal se det. Han ler en kort latter og fortsetter å gå.

*~*

"Hva heter du forresten?" han flytter blikket fra veien til meg. Vi begynner å nærme oss huset mitt nå.

"Emilie. Hva med deg? jeg ser nysgjerrig på han.

"Julian." svarer han og vender blikket tilbake til veien.

Bilen svinger opp innkjørselen og Julian stanser motoren. Vi begge trer ut av bilen, og han følger meg til døra. Jeg låser opp døra og skal til å gå inn, men blir stoppet når Julian holder meg tilbake.

"Kan jeg kanskje få nummeret og snapchatten til denne skjønnheten?" spør han med et lurt og nysgjerrig smil. Det stråler håp i øynene hans og jeg klarer bare ikke å si nei.

Jeg gir han det han spurte etter og går inn og låser døra bak meg.

*~*

"Twilight 4 ever!" roper jeg ut i rommet så høyt jeg kan med munnen proppet full av popkorn og sjokolade. Hvis du ikke skjønte det, så har jeg et lite Twilight maraton for meg selv... hehe

Jeg setter meg opp i sittende stilling i sengs og slår på telefonen, og sender en snapp på gruppechatten til meg, Carmen og Sienna.

Meg: Har dere sett han derre Julian som går siste året?
Sienna: Han drit kjekke nye? JA!
Carmen: Han er ikke såå kjekk.
Meg: Dere gjetter ikke hva som skjedde!
Sienna: Hva da?!
Meg: Sier det imorgen;)

Jeg går tilbake til filmen og smiler for bredt for meg selv. Gleder meg VELDIG til å fortelle dem hva som skjedde!
••••••••••••••••••••••
Sa det kom mer❤️