Tricked

Første sammenbrudd rundt andre

Vi kommer oss inn til meg, og begynner å gjøre klar til festen. Festen skal egt være en liten fest, med oss i gjengen. Men jeg føler på meg at dette kan bli en ganske stor fest...

Vi begynner å rydde unna alt det verdifulle, og ting som generelt kan avsløre at jeg har hatt fest. Jeg og Tobias går inn på kjøkkenet for å finne fram skåler og kopper. Jeg legger fra meg telefonen på benken mens jeg strekker meg etter koppene øverst i skapet. Mens jeg står på tå med koppene halvveis i ute av skapet, plinger det av telefonen. Jeg ser ned på skjermen og ser at det står *ukjent*. Øynene blir store og jeg kjenner en indre panikk komme frem. Men før jeg rekker å sjekke meldingen, dukker Tobias opp ut fra ingenting, og tar telefonen min.

"Ikke ta den!" skriker jeg plutselig og kaster meg etter telefonen så alle koppene havner spredt utover hele gulvet og Tobias skvetter. Han ser storøyd, men alvorlig på meg.

"Hvorfor ikke?" spør han og ser nøye på meg.

"Fordi... det er kleint.." prøver jeg. Men jeg VET at han ikke kommer til å tro på det et sekund, og jeg må garantert utdype det...

Han skuler inn i sjelen på meg. Jeg prøver så hardt jeg kan å holde blikket troverdig, noe som virker umulig for øyeblikket. Men så legger han telefonen i hendene mine og snur seg vekk. Jeg klarer så vidt å ta den imot, og ser overrasket på ryggen hans. Eller, stirrer er vel mer rett å si... Det var virkelig ikke det jeg hadde forestilt meg at han kom til å gjøre..

Jeg klarer etterhvert å rive meg løs fra stirreblikket, og låser opp telefonen. Men akkurat idet telefonen låses opp, hiver Tobias seg rundt meg og griper tak i telefonen. Han holder den opp så høyt som armen hans strekker seg. Jeg hopper etter den, men rekker ikke opp. Han er for høy. Tobias gliser ned på meg, og sjekker telefonen min. Gliset hans blir fort irritert, alvorlig. så tar han hånden min og drar meg ut av kjøkkenet, opp trappa og inn på rommet mitt. Så låser han døra.

"Hva faen er det her?!" spør han irritert og holder telefonen helt oppi ansiktet mitt. Jeg dytter hånden hans litt unna så jeg faktisk kan se hva han sikter til. Jepp, det er samtalen med "ukjent", selvfølgelig.

"Det er ingenting..." svar jeg stille og ser bort. Han steller seg ovenfor meg og løfter forsiktig opp ansiktet mitt, mot hans. Øynene mine blir fylt med tårer som begynner å trille nedover kinnene mine. Tobias mykner i blikket og tørker vekk tårene. Med de fortsetter bare å trille. Han tørker de vekk igjen og legger de muskuløse, lange armene rundt meg. Jeg begynner å gråte ordentlig og faller helt sammen. Vi setter oss sakte ned på gulvet mens han fortsatt holder rundt meg. Dette er første gang jeg har vært sånn med andre i nærheten.

"Hvorfor har du ikke sagt noe Emilie?" spør han mykt ned i håret mitt. Jeg puster tungt, men jeg prøver å roe meg ned.

"Jeg ville ikke plage dere. Det er mitt problem, ikke deres. Og jeg er liksom den tøffe Emilie som tåler en støyt, og ikke tar imot dritt fra andre." svarer jeg og bryter ut i gråt igjen.

"Emilie, ingen kan spille tøff hele tiden, en må slippe ut følelser. Da får man det jo helt jævlig mår man er alene. En kan ikke holde alt for seg selv, det er det man har venene for." smiler han til meg.

"Kan du holde det hemmelig for de andre? Vær så snill.." spør jeg og ser opp på han med bedende øyne. Han tenker seg om før han tilslutt nikker seg enig med det. Tobias gir meg en siste god klem, før han reiser seg opp og hjelper meg opp etterpå.
••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Heyy. I'm back babes❤️

Sååå... dette er litt vanskelig å fortelle, men jeg føler det er på tide å få sagt det. Jeg er ei 16 (snart 17) år gammel jente, og jeg blir tiltrukket av jenter. Håper virkelig ikke at dette forandre noe, for jeg er så veldig glad i dere og virkelig elsker å skrive til dere.

Men nok om det... gled dere til å lese de neste kapitelene som kommer!!❤️😘