Emilie's P.O.V
Jeg går bortover gaten, og plutselig hører jeg masse skriking fra det ene huset. Den ene stemmen ligner veldig på Tobias sin. Jeg bestemmer meg for å gå bort å sjekke.
Jeg ringer på døren, og hører trinn komme i en rasende fart.
Hva faen er det som skjer?
Med ett blir døde åpnet og i døråpningen står tre gutter, litt eldre enn meg.
"Hva skjer?" spør gutten som står midt i åpningen og nærmest meg.
Hvordan skal jeg komme meg inn uten at de skjønner hvorfor jeg egt er her?
Etter en god stund tenking, finner jeg en unnskyldning som kanskje kan funke.
"Jeg bare lurte på om jeg kunne låne toalettet?" spør jeg uskyldig, mens jeg prøver å se søt ut. Håper bare ikke at han tar feil signaler og tror jeg er keen... for det kan fort bli kleint...
"Sure." sier han og flytter seg til siden så jeg kan komme meg forbi. Jeg kjenner nervøsiteten kicke inn når døren blir lukket bak meg og guttene snur seg mot meg.
"Det er opp trappen og første dør til venstre." smiler han til meg. Jeg kan kjenne de brennende blikkene deres etter meg helt til jeg kommer meg opp trappen og inn til venstre. Jeg står mot veggen, og hører at de snakker lavt til hverandre.
Jeg står og kikker mot den andre siden av trappa. Det er en lukket dør der. Jeg hører nøye etter for å sjekke om guttene fortsatt står der, men jeg kan ikke høre dem så jeg satser på at de er borte.
Jeg lister meg forsiktig forbi trappa og bort til den lukkede døra, og legger øret mitt inntil døra for å sjekke om jeg kan høre noen.
Mens øret mitt ligger mot døra, blir den plutselig åpnet og jeg faller inn mot rommet. Heldigvis for meg, tar en gutt av for fallet, uheldigvis for gutten, lander han på gulvet med meg oppå seg.
"Sorry." unnskylder jeg meg mens jeg prøver å komme meg opp. Men jeg legger ikke merke til hvem det var jeg falt på, før jeg reiste meg opp.
"Tobias?" sprø jeg overrasket.
"Hva gjør du her?" spør han sjokkert og drar meg inn på rommet sitt for så å lukke og låse døra.
"Jeg hørte masse lyder, så jeg kom for å sjekke." svarer jeg som om det er helt normalt. Han ser bare rart på meg.
"Du må komme deg ut!" sier Tobias brått og dytter meg mot døren.
"Da må du bli med." jeg ser seriøst på ham.
"Emilie, ne.."
"Jo! Jeg drar ikke herfra uten deg! Ditt valg." sier jeg bestemt, og setter meg tilrette på senga hans. Han går oppgitt rundt i rommet og vurderer nøye om han skal bli med eller ikke. Tilslutt steller han seg rett ovenfor meg og stirrer ned på meg.
"Du kan bo hos meg hvis du vil." smiler jeg og ser opp på han.
"Aaahhh, greit!" svarer han oppgitt og finner fram en bagg for å ha klær i. Etter han er ferdig med å pakke, prøver vi å komme oss ut. Det er som Mission Impossible detta.
Vi ble enige om at jeg går ned først og avleder dem, mens Tobias sniker seg ned trappa og ut.
Jeg åpner døra og lister meg ut. Når jeg kommer bort til trappen går jeg vanlig igjen for ikke å vekke mistanke. Mens jeg går ned trappa kommer de 3 guttene og møter meg.
"Takk." smiler jeg.
"No worries." svarer den samme personen som istad.
Jeg ser litt rundt meg, før jeg knytter neven og slår den ene gutten hardt i magen. Han kryper sammen, de andre guttene hjelper han. Jeg skjønner automatisk at jeg burde begynne å løpe, for noe sier meg at de ikke akkurat er trege... så jeg setter på sprang lenger inn i huset. Mens jeg løper vekk hører jeg de andre guttene reise seg opp og løper etter meg. Jeg kan også hør at Tobias åpner døra og er på vei mot trappa.
Guttene som løper bak meg haler innpå, og jeg treffer på en blindvei.
Faen...
Jeg steller meg opp mot veggen, og de tre guttene steller seg foran meg og stenger veien. De kommer truende nærme...
•••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Heyyyy!! Vi har nådd 10K lesere!! Det er faen meg syyyykt! Tusen takk! Betyr sååå syykt mye! ILYSM!❤️❤️❤️
ESTÁS LEYENDO
Tricked
Novela JuvenilHva gjør man hvis livet plutselig er imot deg? Hvordan takle alt presset og hatet som følger etter valgene du gjør? Og hva er egentlig de riktige valgene? ------------------------------------------ Søtten år gamle Emilie Jonson starter på en ny vide...