Tricked

Fight i sofaen

"Sitte på?" spør han og smiler til meg. Jeg blir nesten blendet av de perfekte hvite tennene hans som kommer til synet mellom de praktfulle fyldige leppene hans.

"Ja." smiler jeg tilbake. Smilet mitt er laaang ifra like fint som hans.

Jeg setter meg inn og fester setebeltet. Han begynner å kjøre mens jeg prøver å holde blikket på veien og ikke på han.

"Så, jeg lurte på noe..." han ser på meg et lite øyeblikk før han vender blikket tilbake mot veien og fortsetter med spørsmålet.

"Er du alene hjemme i dag?" han kjører opp innkjørselen og parkerer bilen, så vender han blikket tilbake mot meg og venter nysgjerrig på hva jeg kommer til å svare.

"Jepp. Mamma og pappa er etter eller annet sted og kommer til å bli værende der rundt ett år. Og broren min bor ikke hjemme." jeg ser øynene hans lyse opp når jeg svarer.

"Vil du komme inn og finne på noe?" spør jeg videre.

"Så klart." Vi går ut av bilen og inn i huset. Det er egentlig ikke så mye å finne på, men det vet ikke han.

Julian går inn i stua og setter seg i hjørnet i sofaen. Det beste hjørnet i sofaen. Mitt hjørne.

Jeg går inn i stua og steller meg rett oven for ham. Han bare ser opp på meg uten å skjønne noe som helst. Stakkars gutt. Vet ikke hvilke problemer han roter seg opp i når han har tatt hjørnet mitt. Poor guy.

"Nå går jeg inn på kjøkkenet og henter noe å drikke, og når jeg kommer tilbake bør du ha flyttet deg til en annen plass i sofaen." sier jeg bestemt og gir han et seriøst blikk. Han bare smiler utfordrende tilbake og løfter på skuldrene.

"Cola?!" roper jeg til Julian.

"Ja!" roper han tilbake.

Jeg henter colaen ut av kjøleskapet og tar ut to glass av skapet. Jeg går tilbake inn i stua og setter fra meg tingene på bordet uten å se på sofaen, i håp om at han har flyttet seg.