Tricked

Ukjent stalker

"Sorry Cade, jeg bare kan ikke akkurat nå. Det føles ikke riktig." stopper jeg han og ser bort. Han ser på meg med store øyne og trekker seg sakte tilbake. Jeg tar dyna og pakker den rundt meg mens jeg ser unnskyldende opp på ham. Cade begynner å kle på seg, og jeg gjør det samme. Med en en gang jeg er ferdig å kle på meg, vibrerer mobilen min. Det er fra Julian.

Julian: Hey! Finne på noe? Jeg kan komme bort til deg.
Meg: Ja! Høres kult ut.
Julian: K, ses snart.
Meg: Ja.

"Jeg, jeg må gå nå... Julian kommer bort." sier jeg og reiser meg opp fra senga og går bort til vinduet. Jeg ser bort på Cade som står i dørkarmen, vendt bort fra meg. Så hopper jeg over til mott eget rom. Jeg har ikke så vondt lenger, nå ser det bare ille ut på grunn av alle blåmerkene og blåveisene.

Jeg lukker vinduet og trekker for gardinene.

"Faen i helvete!" hører jeg Cade rope fra sitt eget rom etter fulgt av et høyt smell, men jeg velger å la han være i fred. Så jeg går ned og setter meg i sofaen isteden for. Etter jeg satt meg ned, ringer det på døra. Jeg reiser meg opp, og åpner døra. Men det står ingen der. Jeg kikker litt rundt for å sjekke om det er noen lenger nede i gata, men nei. Men idet jeg skal til å lukke døra igjen, tar noen tak i døra og river den opp igjen.

"Bø!" skriker noen så jeg skvetter til helvete og tilbake.

"Faen Julian!" skriker jeg og legger hånden på hjertet. Julian ler og trekker meg inn i en god klem. Jeg har lengtet etter klemmene hans.

Vi går inn og setter oss i sofaen. Det føles som evigheter siden jeg satt her sammen med han sist.

"Hvordan går det?" spør han og ser bekymret på meg.

"Det får fint. Selv om det fortsatt er litt ømt, ser det verre ut enn det egentlige er." smiler jeg beroligende. Han smiler tilbake, og jeg setter meg inntil han.

"Vil du sove over?" spør jeg uten å se på ham.

"Ja, det er jo koselig." svarer Julian og trekker meg mer inntil seg. Jeg legger meg godt tilrette med hodet mitt i fanget hans og han begynner å stryke meg over hodet og holder på med håret mitt. Det er ganske så beroligende faktisk.

Jeg kjenner at jeg blir søvnigere og søvnigere. Det er nesten så jeg sovner. Så deilig er det. Jeg har bare lyst til å ligge sånn og høre stillheten snike seg innpå. Men stillheten blir brått brutt når mobilen min vibrerer igjen. Jeg ser opp på Julian som har sovnet. Han ser så fredelig ut.

Jeg slår på mobilen og ser at det er en melding fra et ukjent nummer.

Ukjent: Ser ut som du har det koselig
Meg: Hvem er du? Og hva faen vil du?!
Ukjent: Nå kan du lure.
Meg: Jeg vil ikke lure, jeg vil vite!
Ukjent: Det var synd
Meg: Faen ta deg!

Den ukjente ser meldingen men svarer ikke. Jeg kjenner jeg begynner å bli stressa. Tenk om noen står og ser på meg nå. Jeg begynner å se meg rundt for å sjekke om jeg kan se noen utenfor vinduet her jeg ligger, men det kan jeg ikke. Men like etter jeg legger fra meg telefonen, vibrerer den igjen.

Ukjent: *bilde*

Det er et bilde av meg som er tatt på nettopp når jeg så ut av vinduet. Det ser ut som om jeg ser inn i kameraet, men jeg kunne ikke se noe.

Meg: Hvem faen er du?

Sender jeg tilbake men får ikke noe svar. Jeg legger etterhvert fra meg telefonen og legger meg tilrette igjen. Men jeg klarer ikke slappe av når jeg vet at det er noen her. Jeg klarer ikke tenke på noe annet.
••••••••••••••••••••••••••••••••
🖤Hey! Vi har tatt tilbake #4 i ungdomsfiction!😱 Dere er faen meg fantastiske! Digger dere ass, dere er bare best!😘❤️💜

Spørsmål:
Hvem er denne "ukjent"? Er det noen hun kjenner, eller ikke? 🤷🏼‍♀️🖤