Alene

Denne uka har vært bra

Denne uka har vært en bra uke, også den uka før denne. Jeg føler at jeg slapper mer av i kroppen, men det er noen netter som er vanskelig for meg, tankene surrer rundt i hode mitt og da ligger jeg der og tenker.  Syntes det er greit å gå tur med hunden min, for jeg kan høre på musikk og trekke frisk luft. Jeg får være alene og bare tenke på noe annet. Det har ikke akkurat vært noe enkelt rundt meg i det siste og når alle minner meg på det som skjedde og hva som skal skje videre, så føler jeg bare en tristhet inni meg, for jeg trenger ikke å bli minnet på om hva som har skjedd. Jeg var der hele tiden. 

Etter at jeg kom hjem så var det en stor skuffelse som lå over skuldrene mine. Det var en forferdelig følelse som ikke forlot skuldrene mine før en god stund. Skuffelsen er den verste følelsen jeg kan få, og jeg har fått det mye gjennom livet mitt, men akkurat nå skal druknet jeg i skuffelsen og sorg, men det var så mye jeg følte de dagene. Men det hjalp ikke så veldig å snakke med foreldrene mine om det. For de ville bare snakke om at nå skal jeg hjem og få hjelp, det er ikke akkurat det du vil høre, men jeg orket ikke å snakke om følelsene mine med dem, for de skjønner det aldri eller sjelden. 

Ukene som kommer vil bli bra, men akkurat nå er følelsene mine ok, jeg har det fint, kan ikke klage. Men alle har sånne dager, noen går det ned og andre går det opp. Nå ligger jeg midt i mellom og føler at alt er ok, men jeg føler at folk spør om hvordan det går med dem og da kjenner jeg at det er flaut å fortelle dem hva som har skjedd, da lyver jeg. Det er enklere for meg, ja det er ikke greit å lyve, men det er min løsning. 

Føler hvis jeg forteller folk at jeg ikke greide dette, selv om jeg var forbedret på at dette skulle jeg klare og dette ville jeg få til, føle mestringsfølelse og virkelig bevise for meg selv at dette ville jeg klare, så failer jeg så mye på det. Da er du så langt ned i gjørma som mulig og da er det vanskelig å komme seg opp igjen, jeg er ikke sikker på om jeg kommer meg opp igjen. For jeg er så skuffet over meg selv for det som har skjedd. Hvordan kunne det gå så galt? Og etter bare noen måneder??? Blir så sur på meg selv. 

Selvmordstankene er iallefall borte, så det er jo roligere og gode netter og det syntes jeg er bra. Men hvorfor kom de når jeg ikke trengte dem mest? Hater livet meg så mye at det må ødelegge så mye for meg at jeg kommer helt tilbake til start. Er så utrolig sint på meg selv, men hva kan jeg gjøre? Kom meg opp på beina igjen og bare slåss videre. Og få mer hjelp. 

Akkurat nå skal jeg bare komme meg gjennom en dag om gangen, så får jeg se med tiden hva som skjer. Men den følelsen der jeg virkelig innser at jeg har feilet, den blir jeg aldri kvitt. Uansett hva mamma og pappa sier, det er en følelse som ikke vil forsvinne med det første. Den vil jeg sikkert huske i lang tid fremover. Den eneste følelsen jeg har er at jeg er en failer, en som ikke klarer hva de andre klarer, jeg føler meg rett og slett som en taper.