Alene

Ensomheten

Ensomheten kommer alltid til å være med meg, jeg kjenner den faktisk nå, for å være ærlig så har jeg kjent på den i hele dag. Den vil liksom alltid være med meg, for den har jeg kjent på så lenge og det er forferdelig vanskelig å få den vekk, men jeg er ganske mye alene. Selv om jeg har fått sommerjobb så er det forsatt mye alene tid før og etter jobb, kjenner ingen her og har ingen som kjenner meg. Alt er helt nytt. 

Ordet ensomheten har vært en del av mitt liv siden, ja når var det den egentlig begynte å komme....jo i åttende. Den har gjort at jeg spiser godteri for å føle meg bedre, selv om jeg går turer så klarer jeg hele tiden å putte noe i munnen som ikke er sunt for meg, jeg klarer ikke hele tiden å kontrollere det, jeg gjør det bare. Det er blitt en vane som er vanskelig å venne, jeg har jo gjort det siden åttende. Skulle ønske at jeg ikke gjorde det, men dette er å trøstespise for meg. 

Helt siden åttende så har jeg savnet å ha en god venninne, en som jeg kan kalle for en god venninne, en som jeg hadde, en som jeg faktisk var min gode venninne. Men så feil tok jeg, hun valgte å snu ryggen til meg, to ganger. Hun var ikke den jeg trudde hun var. Etter dette så sliter jeg med å finne noen som kan fylle dette rommet for meg. Jeg savner å ha gode venner rundt meg, for nå har jeg ingen som jeg kan kalle for gode venner. Har ingen rundt meg, alt dette på grunn av etter skoletid. For noe dritt ho mamma sendte meg på. Jeg hadde det fint før det helvete der slapp løs. Jeg har stilt meg det samme spørsmålet gang på gang, hvorfor i helvete meldte jeg meg på det???? Har faen meg ikke noe godt svar på det. 

Jeg hater å være ensom, men det er ikke min største frykt heller. Jeg er ikke redd for å være ensom resten av livet mitt, for skjer det så skjer det, men jeg har jobb som kan gjøre at jeg blir opptatt med ting. Det som jeg er mest redd for er å gi hjerte mitt til nye venner og bli såret enda en gang. Jeg har jo blitt det i år av en som jeg kalte for "venninne". Hvorfor får jeg alltid de verste vennene og så svikter de meg og behandler meg som dritt og oppfører seg som små unger for at de skal kontrollere meg?. Blir bare irritert og lei meg, for da må jeg være tøff, noe som jeg ikke hele tiden er. 

Har venner rundt meg, men de snakker jeg ikke med hele tiden. For jeg har ikke tillit til dem hele tiden, er redd for å bli såret eller at de skal fortelle ting videre til andre, det som jeg forteller til dem. Jeg orker ikke helt det styret og så er jeg lei av at andre tror at de kan kontrollere meg, men det gjør de ikke. For jeg står på mitt og kan fint kjefte på andre og si det jeg mener, selv om denne gangen så gjorde jeg det på helt feil måte. Et lite tips ikke kjeft på hverandre gjennom snap, det ente ikke bra for meg og jeg angrer på at jeg gjorde det på den måten. 

Kjenner på ensomheten når jeg er hjemme på hybelen og ikke gjør noe spesielt, bare slapper av og ser på serie eller bare går meg en tur, for det er langt uti ingen man land jeg har havnet og det er heller ikke så mye å gjøre her. Jeg savner å ha mamma rundt, for hun er mitt for bilde. Husker enda den dagen jeg skulle begynne på jobb her. Det var en dårlig følelse, ville ikke at mamma skulle dra ifra meg. Men når hun som skulle være på jobb sammen med meg kom mot meg, så gikk det greit. For da fikk jeg en grei velkomst og viste at det var trygge mennesker her og de skulle jeg jobbe sammen med så det gikk ganske greit. Men savner henne enda. 

Liker meg veldig godt her og trives, det er jo langt unna familien min og det syntes jeg er veldig rart, men har begynt å like meg her. Så skal jeg jo flytte snart, om ca fire eller fem uker. Da skal jeg være lærling, langt hjemmefra. Jeg gleder meg, og blir rart å være enda lengre unna familien, spesielt mamma. Jeg gleder meg enormt, for da kan jeg liksom bevise for meg selv at jeg klarer meg alene og kan greie ting. 

Selv om ensomheten kan komme, og jeg vet at det vil den gjøre, for det gjør den nå og da vil den komme senere i livet mitt. Jeg skjønner jo at jeg må gjøre en jobb selv for å få den bort, men det er ganske vanskelig når alle jobber på skift og alle jobber helt forskjellig. Men en ting jeg er veldig glad for er at jeg søkte på denne sommerjobben, for jeg har aldri følt meg fri eller glad som jeg føler nå. Føler at jeg kan gjøre ting selv uten at det er noen som ser stygt på meg eller gir meg rare blikk, alle heier på meg, spesielt bestemor og mamma. De heier mest på meg. Jeg er glad for å få denne muligheten og for at jeg fikk denne jobben. 

Kan ikke hele tiden se på det negative, må også se på det positive. Selv om det noen ganger er vanskelig, men under disse ukene så har jeg ikke hatt noe negative tanker, unntatt været da, det har jo bare regnet i hele dag og har ikke gått tur, har ikke orket engang. Noe av det jeg syntes er rart er å være så alene, dette har jeg sikkert nevnt en million ganger, men det er forsatt rart. Har aldri i verden følt meg så verdifull som nå, jeg aner ikke hvorfor engang. Akkurat nå, første gang på fem år så føler jeg meg faktisk verdifull. Er så glad.