Alene

Fem uker på skolen

Nytt år, nye venner, nye fag, nye lærere og alt er helt nytt. Alt rundt meg er nytt, men det er ikke jeg. Den eneste tingen som ikke har forandret seg det er meg, eller er det noe jeg tenker og sier til meg selv, hjelper det? Nei, jeg gjør ting værre. Men det er den jeg er. 

Hørt om makker uke? Du skal sitte med en person i klassen i tre uker og bytte. De første tre ukene gikk ganske bra, men i løpet av uke fire gikk alt fra bra til helt til helvette, sånn på en dag så ble det det og det blir ikke bedre. Føles ut som at jeg faller ned i et stort hull og kommer meg ikke opp igjen. Det føler jeg nå.

Jeg liker ikke den makkeren jeg sitter sammen med, kjenner henne fordi vi er venner og har brukt å være sammen på ettermiddagen, men å sitte sammen med henne blir alt for mye for meg. Alt for mye. Hun har ikke med det hun trenger, ikke blyant eller lader til pcen. Det jeg sier er kanskje frekk, men hun er ikke den makkeren jeg skal sitte i lag. Satt i lag den makkeren som jeg egentlig skulle sitte i lag i 45 min før fikk en ny. Ingen snakket med meg om det og det skulle bare være i den timen, den timen endte med en uke og en dag. Herregud! 

Hater å sitte ved siden av henne, det er noe med henne som jeg ikke liker, men jeg har oppdaget at det er noe mer som ligger bak dette. Hun sier noe til meg, men det er ikke hele sannheten, jeg har begynt å tro at hun ville sitte ved siden av meg på grunn av de andre vennene våres sitter på samme rekke som meg. Jeg vil bli kjent med de andre i klassen, ikke bare henne. Jeg hater dette!!!!! Dette er ikke rettferdig for meg. 

Har prøvd å snakke med to lærere om dette, men de sier at de skal snakke med de gjør ingenting. Derfor vil jeg ikke fortelle noen om dette, for de sier at de skal gjøre noe med dette og de skal ordne dette, men de lover noe som de ikke kan holde. Derfor har jeg sluttet med å fortelle foreldrene mine og lærerne om hva som skjer med meg. De holder ALDRI det de lover.

Jeg er så lei av alt dette og har begynt å tenke ut noe som kan lette på trykket mitt. Kutte meg, kall meg hva du enn vil, men dette klarer jeg snart ikke mer. Hvorfor forteller jeg egentlig til mamma? Hun bare kjefter på meg og sier at vis jeg skal flytte til neste år så må jeg ta tak i disse tingene. Hun hjelper ikke. Jeg skal ikke engang prøve å snakke med pappa. Han orker jeg ikke å snakke om disse tingene, han skjønner seg ikke på det.

Vis pappa brydde seg om meg så ville han ha kommet på møtene, men neida han dukker ikke opp og skriver noen dager etterpå om hvordan møtet gikk. Det er ikke en far som bryr seg om sin datter. Jeg har helt sluttet å si ting til pappa, føler ikke at han bryr seg om meg. Han bare spør fordi det er en del av pappajobben hans, ikke for at han bryr seg. 

Jeg har lært noe nytt i helga, jeg skal aldri spør pappa om å dra på tur i lag han og bror. Det var første og siste gang jeg gjør det. Det holder med i feriene, men ikke noe mer. Vil jeg noen steder så skal jeg få meg bil og dra alene. For å dra med de to, var ikke noe gøy. Jeg skal aldri spør om å dra til Sverige med de to. Nei takk. Ferdig snakket. 

Hele helga så har bobla vært der og den blir større og større, blir ikke noe mindre. Jeg vil ikke akkurat gråte, det er bare at alt er så tøft og det føles ut som at jeg har truffet veggen og blir dratt inn i den og får snart ikke puste. Jeg klarer snart ikke mer. Det eneste jeg vil nå, er bare å forsvinne. Bare poff, borte. Men så enkelt er det ikke. 

Nå for tiden så vil jeg være alene så jeg går opp på rommet til mamma og jeg, der er jeg til jeg må pusse tennene mine og gå å legge meg. Men nå begynner mamma å spør hvorfor jeg er så mye for meg selv og jeg sier at jeg har lyst å være alene, trenger det hele tiden å være en grunn? Ja, tydeligvis for mamma. Skjønner at det er litt trist at jeg kommer hjem og bare forsvinner etter to minutter etter å ha kommet inn døra.

Men akkurat nå klarer jeg ikke broren min, faren min og den helvetes skolen. Hvorfor håpe på noe bedre når ingen kan hjelpe deg med problemene dine. Gå videre eller spør igjen etter hjelp, hører de deg da? Nei, de hører deg ikke. Bare gå videre, for ingen vil hjelpe meg med dette. Det er bare jeg som kan ta tak i dette, men jeg trekker jo ut en hånd for hjelp. Men ingen ser den.

Akkurat nå styrer følelsene mine kroppen, jeg klarer snart ikke mer for når alle spør hvor Heidi er så kan jeg ikke svare på det. For jeg vet ikke hvor hun er. Heidi er død og forsvunnet. Den dere ser nå er ikke Heidi, jeg er ingen. Jeg er bare en person som må være her. Jeg vil ikke være her, men jeg må være her. På skolen. Hjemme og hos pappa. 

Hvor hører jeg til? Hjemme hos mamma? Hjemme hos pappa? På skolen? På gata? Hvor er det jeg hører til? Det finnes ett enkelt svar på det og det svaret har jeg vist hele tiden. Jeg hører ikke hjemme noen steder. Jeg er et problembarn, hører ikke til noen steder og passer ikke inn noen steder eller noe. Er så lei av dette. Hvorfor kan ikke smerten blitt borte? Eller boblen? 

Ville ikke alle ha blitt glade vis jeg bare forsvant og aldri kom hjem igjen. Ville det ikke ha vært bedre vis jeg tok mitt eget liv. Jeg fortjener ikke å leve for alt med meg er galt, ingenting er rett med meg. Jeg er ingenting.