Alene

Bobla inni meg

Dere vet sikkert den følelsen der dere kjenner at det er noe tungt og hardt i magen deres, noe som holder på alle følelsene deres. Og helt ut av det blå, uten at det har skjedd noe eller at dere har gjort noe spesielt. Det plutselig dukke opp midt i en time eller når du er sammen med venner dine. Hvis du/dere ikke her følt dette, så skal jeg forklare det litt mer. For jeg har hatt den følelsen av sinne og hat i dag, vet ikke hvorfor den kom, men bobla kom og ble værende der ganske lenge. Faktisk hele skoledagen.

Greia med min boble er at den styrer alle mine følelser, hat, sinne, glede, sorg og alle de andre følelsene mine som jeg har inni kroppen min. Det er noen dager jeg ikke legger merke til den, den er der, men den er ikke så tydelig da. Mens i dag, som nesten alle torsdager, så dukker den opp i starten av dagen. Bare bom, nå er jeg her og nå skal jeg styre følelsene dine. Den tenker ikke akkurat så mye på meg når den dukker opp. 

Vell, den kom og da begynte jeg med tenkingen min, jeg tenker ikke på hva skal jeg ha til middag eller noe sånt, det eneste jeg tenker på er hva som skjer hvis den bobla sprekker for ingenting. Om jeg låser meg inne på toalettet og om lærarn kommer for å prate. Eller om jeg skal sette meg ute på trappa eller om jeg skal løpe hjem til hybelen. Alle de tankene dukker opp med en gang jeg kjenner den bobla. På grunn av den så kan jeg gråte av ingenting. Den bare sprekker. 

Den styrer så mye av livet mitt, spesielt før, men nå kan jeg kontrollere den litt, men det er noen ganger den bare kommer og blir. I dag så følte jeg hat og sinne. Ikke utrolig? Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle føle det engang. Men i dag så var det det jeg følte. Alle som pratet med meg, ble jeg sint på og ville bare gå min vei eller bare unngå dem. 

Jeg tenkte at bobla skulle ikke ødelegge dagen min, så jeg tok for det meste kontakt med de andre i klassen, men den var der hele dagen. Det følte ut som at jeg hadde en stein i magen og den prøvde å dytte meg ned og gjøre det sånn at jeg begynte å skrike, uten noen grunn. 

Det jeg prøver å fortelle dere er at selv om dagene er vanskelige og tøff, så ikke gi opp. Den bobla som dere får eller har, den kan bli mindre hvis dere ikke lar den vinne med en gang. Jeg har brukt over fem år på å kontrollere den, for jeg trudde jeg ville bli kvitt den, men som mange har sagt til meg, den er der livet ut og det blir kanskje vanskeligere eller lettere å kontrollere den med tiden.  De har rett i en ting, den skal tydeligvis være der lenge, men der de tok feil er at den skule bli lettere å kontrollere, der tok de feil. Det blir vanskeligere. 

Det er ingen som kan gi meg et fasit svar eller jeg kan ikke gi dere et svar om hvordan dere kan håndtere det bedre eller hvordan bobla forsvinner, for det er ikke bare et svar på det. Jeg vet ikke det engang. For jeg prøver å håndtere den etter hver dag som går, og det er ikke enkelt. Det er vanskelig til tider, har bare grått to eller tre ganger. Selv om det er lite for meg, så er det veldig flaut å tenke over det. Jeg takler det ikke hele tiden, men jeg er ikke plettfri som mange andre i klassen, som klarer å stå i det vanskelige. Det er kanskje letter for dem, for de bor hjemme og har foreldrene nært til seg, mens jeg har de langt unna og en far som ikke bryr seg nok om meg, jeg vil ikke prate om det. 

Uansett, så klarte jeg å holde bobla i sjakk, og det er jeg ganske imponert over, for det var en lang stund der jeg faktisk trudde at jeg ville gråte, men av en eller annen grunn så gjorde jeg ikke det, fordi det var ikke noe jeg skulle være lei meg over. 

Det jeg prøver å formidle til dere er at dere ikke må gi opp, selv om dere står midt i helvete, på den veldig fine måten å skrive det på. Jeg har stått i mye de siste ukene og det er tøft, men jeg lærer noe av dette og det kan jeg bruke videre i livet mitt. Jeg mener heler ikke at ting er enkelt, for det er mye som er vanskelig og vi lærer alltid ting gjennom livet. Jeg har lært og se forskjellen på venner og uekte venner, og det var vanskelig å se. 

Prøv så godt som dere klarer, ikke stress eller bry deg om hva andre mener og sier. Når de aldri har opplevd bobla på den samme måten som oss, så er det ikke mye de skulle ha sagt om det. La dem kalle deg baby, men da skjønner de ikke mye av situasjonen som du er i eller så er de ikke så gode venner som du tror, jeg har blitt kalt baby og skriker unge, de ordene sårer meg ikke noe lenger. For ingen av dem vet hva som plager meg og det skal de heler ikke få vite, jeg trenger ikke å fortelle hele klassen at jeg sliter. 

Jeg er fornøyd med den jeg er, selv om jeg kunne ha jobbet hardere, selv om den fordømte rullegardinen ble trukket ned ganske ofte når det er vanskelig for meg, men utenom det. Så er jeg fornøyd med meg selv og stolt over det jeg kan og har lært gjennom disse månedene på hybelen og hvor sterk jeg har blitt. For å være helt ærlig, så trudde jeg ikke at jeg ikke var så sterk som mamma og pappa sa at jeg var. Men jeg kan kontrollere boblen litt, men ikke mye. Jeg skal ikke gråte, det er et løfte, gjelder bare denne uka.