Jeg liker veldig godt hjemmeundervisningen, men får ikke den samme følelsen som jeg får når vi sitter i klasserommet på skolen og ser på lærarn når hun snakker. Nå sitter vi foran en skjerm og snakker med hele klassen og lærarn. Jeg syntes det går greit, men jeg liker best å dra på skolen, for nå får vi veldig mye lesker og jeg skjønner ikke alltid det lærarn snakker om i undervisningen og later som jeg skjønner. Det er veldig mye informasjon på kort tid og mye lekser.
Så mange innleveringer og nå jobber vi med kroppen og det var et vanskelig kapittel og jeg later som jeg skjønner hva de andre i klassen snakker om, men jeg skjønner ikke noe av det som blir sagt og det e så fette flaut å spør om hva de snakker om, for jeg er redd for at de skal tro at jeg er dum eller noe. Har en i klassen som ikke liker meg og jeg liker ikke denne personen. Det er en lang historie og jeg orker ikke å skrive om det, men det går fint, men vi liker ikke hverandre noe lenger. Kommer aldri til å bli venner igjen.
Skype møter nesten hver dag og noen ganger varer de ganske lenge, og det lengste møtet vi har varte over en time, det var mye som vi skulle snakke om og jeg var ganske trøtt også, vi begynte halv ni og var ikke ferdig før rundt om ti tiden. Og selv etter all den informasjonen så sliter jeg enda med det kapittelet som vi jobber med, når jeg møter kjelleren så møter jeg den og nå ser jeg den snart. Sliter med de spørsmålene og den pleieplanen.
Etter at vi måtte gjøre leksene hjemme har jeg aldri følt meg så inne sperret før, for før så måtte jeg liksom være sosial og være med vennene mine og kunne ikke si nei. Mens nå kan jeg si nei og liksom finne på en forklaring på at jeg ikke kan. Det er ikke vondt ment, men jeg liker å være alene og ikke omringet av mange mennesker. Jeg hater den følelsen og liksom alltid ha noen rundt meg, kan ikke være alene et lite sekund. Så det litt digg med hjemmeundervisning, men å våkne tidlig blir aldri min store favoritt, hater å våkne tidlig.
Ellers går det bra med meg, ellers med dere da? Alt bra?
VOCÊ ESTÁ LENDO
Alene
Ficção AdolescenteJeg er nitten år gammel jente. Jeg føler at jeg ikke trenger å leve lenger. Jeg vil bare dø. Ingen vet hvor vanskelig jeg har det. Ingen på skolen og ingen hjemme. Jeg vil bare dø. Dette er en sann fortelling. Dette er min hverdag. Mitt liv.
