Alene

Jeg er ikke som de andre

Jeg har alltid følt meg annerledes enn de jeg gikk sammen med i klassen på ungdomsskolen og det var jo mye som var forskjellig mellom meg og de andre. De hadde alltid noen å henge sammen med etter skolen og når vi var på skolen, de kunne finne plassen sin og være seg selv. Mens jeg aldri fant den og prøvde å være noen jeg ikke er. 

Jeg har liksom alltid tenkt hvis jeg var som dem så ville jeg bli bedre likt av de andre og kanskje bli venner med dem, men det har ikke skjedd. For jeg fant ut at jeg ikke ville bli likt hvis jeg ble som dem, jeg måtte bare være meg selv. For jeg liker ikke å feste eller å spille volleyball, har aldri likt gym engang. 

Jeg drikker heller ikke, fester ikke og er ikke ute på kvelden. Jeg er alltid hjemme sammen med foreldrene mine, jeg er ikke som dem, langt i fra dem. Selv nå så tenker jeg ikke tanken på å forandre meg, for det vil jeg ikke like. Og det finnes bare en meg og det liker jeg godt. Jeg har noen ekte venner og noen uekte venner i livet mitt, kanskje jeg blir bedre kjent med folk senere i livet eller kanskje flytter jeg til et annet sted. Jeg kommer ikke til å bry meg så mye om de uekte vennene mine, for de betyr ikke så veldig mye for meg. Og de ekte vennene mine, vel...de er der bare, men er ikke noe mer. De kommer til å kaste meg til slutt, det er jeg sikker på. 

Noe som jeg har kjent på siden ungdomsskolen er ensomhet og svik, det har jeg opplevd hele tiden og den følelsen forsvinner ikke bare, den har liksom lagt seg inni meg og den kjenner jeg nesten hver dag. Den ligger der bare å uler, bare venter på at en person som kommer inn i livet mitt og skal ødelegge livet mitt mer. Nå er jeg blitt flinkere til å skille mellom ekte og uekte venner. Det krever tid og energi fra meg, men nå klarer jeg det faktisk. 

Så nå blir jeg ikke like fort skuffet når det er noen som sårer meg eller plutselig blir en uekte venn for meg, da bare kaster jeg den personen vekk og later som jeg ikke kjenner den. Jeg trenger ikke sånne venner i mitt liv, for de vil bare ødelegge for meg. De som vil ødelegge livet mitt for at de skal få det bedre, de er ikke noe verdt i mine øyne og da trenger jeg dem ikke og bare trekker meg unna dem. 

Hvis jeg liker å være alene og være hjemme, så gjør jeg det og de kan vær så god og si og mene hva de enn vil, men det er mitt valg og jeg bestemmer over mitt eget liv. Liker du ikke valgene jeg tar så bare kutt kontakten med meg. Jeg bestemmer ikke at den personen skal være venn med meg eller henge med meg, det bestemmer de helt selv. 

Jeg klarer meg helt fint alene og kommer til å forsette med det.