Alene

Når jeg er hjemme, alene

Det er en grunn til at jeg har lagt på en god del siden åttende, det er fordi jeg ikke har noen gode venner som jeg kan være sammen med, er hele tiden sammen med familien min. Hele ungdomsskolen gikk jeg alene, mens alle de andre var sammen med venner og kjærester, mens jeg var alene eller sammen med familien min.

Det verste jeg viste var å fortelle hva jeg hadde gjort i helga, for alle de andre hadde vært på fest eller vært sammen med vennene sine, alle gikk i min klasse, men det var ingen la merke til meg, for jeg var den usynlige jenta. Kjente blikkene de ga meg når jeg fortale hva jeg hadde gjort, tenkte med meg selv hva de hvisket om i friminuttene og hva de tenkte om meg. 

Hva om jeg hadde gitt faen i det?! Hva om jeg var fornøyd med å være sammen med familien min og ikke gikk på en fest for å drikke meg full og gjøre dumme ting. Det tenkte ikke jeg akkurat der og da. Det var en følelse som aldri gikk over, i over tre år gikk jeg med en følelse at jeg ikke var bra nok eller verdt det. En følelse der jeg ville ta mitt eget liv, det er ikke sånn jeg skulle føle meg, men det skjedde. 

Og det ble ikke noe verre når jeg begynte å smug spise inne på rommet mitt, drikke brus, spise kjeks og bare lyve til foreldrene mine, pappa brydde seg ikke så mye, men mamma derimot, det var som at hun hadde mistet datteren sin, for hun løy aldri. Jeg ble en annen person, en som lukket seg og løy for å slippe ting. 

Jeg er mye hjemme, og litt alene hjemme. Føler at jeg kan gjøre litt mer når jeg er alene hjemme, for da bryr jeg meg ikke noe om hva de andre driver med, for da føler jeg at jeg kan gjøre mer enn når mamma eller pappa er hjemme. Kan skru på høyt volum på høyttaleren, spise litt godteri og se på tv, være lenge oppe. Da føler jeg ikke noe som helst om hva andre gjør. Men når mamma og pappa er hjemme, tenker jeg mye på hva de andre driver med eller hva de skal gjøre i løpet av dagen. 

Når jeg tenker over alt dette, så høres det bare dumt ut, utrolig dumt ut. Jeg henger meg selv på en krok og de andre på andre kroker, jeg setter meg helt nederst og de andre helt oppe. Vil bli som dem, men jeg liker ikke volleyball, har prøvd det i gymen, ikke noe gøy. Hvorfor prøvde jeg i det hele tatt og bli som en av dem? Jeg er ganske fornøyd med meg selv og hva jeg kan og gjøre. Hvorfor tenkte jeg det når jeg gikk på ungdomsskolen? 

Jeg er hjemme, alene. Hvem vil være sammen med en jente som ikke og aldri har prøvd å drikke, har aldri vært på en fest før og aldri har hatt en kjæreste før? Føler meg så annerledes enn de andre, føler meg som en annen person enn dem. Jeg begynte for to år siden og drikke energi drikk, jeg er langt etter dem. Nesten hele klassen min, vel alle i klassen min har drikket seg full og kysset noen, men ikke jeg. 

Det som jeg tenkte på ungdomsskolen tenker jeg ikke på nå, jeg liker hvordan jeg er, fordi jeg er unik på min måte. Og driter i hva andre syntes om det, jeg skal ikke/ aldri henge meg på en sånn krok igjen, for da går alt til helvete for meg. Jeg kjenner på kroppen, etter all den tenkingen på ungdomsskolen gjorde meg ikke noe bra. Jeg klarte å komme igjennom, men tenk på alt det jeg gjorde mot meg selv. 

Har nesten(klarer ikke helt enda å slutte med det) å smug spise, har gjort det bare en gang og det hjalp bare til posen med kjeks med tom, da føltes det ikke noe bra ut. Det var den verste følelsen jeg har hatt på lenge. Skal ikke gjøre det med det første igjen, skal gjøre noe annerledes neste gang jeg får lyst på kjeks igjen. 

Ellers går det bra med meg, snart skal jeg på ferie, hvis ikke bror ødelegger den, det har han klart og det er mange ganger jeg bare har lyst til å bare gå min vei, hvis det skjer så skal jeg bare gå for jeg skal ikke la den dritt sekken ødelegge ferien min for at han ikke har lyst til å være med på noe, jeg må være med på det han har lyst til og hvis jeg skal shoppe så trenger ikke den dritten å være med, han ødelegger bare for alle rundt seg. Skulle ønske at pappa kunne være litt mer strengere mot han og ikke bare meg. Han er så redd for meg etter at han fant ut at jeg hadde lite jern i kroppen og fikk tilbake fall, noen ganger bryr han seg ikke i det hele tatt og en gang har han faktisk brydd seg om meg. 

Det kom faktisk som et sjokk på meg at han brydde seg, for jeg ville ikke fortelle han noe som helst, men mamma sendte han en melding. Pappa kan faktisk overraske, det gjorde han iallefall mot meg. Jeg skjønte ingenting når han begynte å bry seg om meg og hvordan jeg hadde det. 

Mamma, hun viser at hun bryr seg fordi hun spør om ting, som kan handle om skolen eller hvordan jeg har det, for hun leser meg som en åpen bok, men jeg forteller ikke hele tiden alt som plager meg, men jobber enda med det. Hun kan spørre om hva som skjer på skolen og spør om ting som plager meg. Det kan være matte, som er mitt verste mareritt på skolen, hater det, avskyr det. Jeg HATER matte. Nok om det, takk for at dere ikke sier noe, mamma er der for meg hele tiden. Hun lytter uten å dømme meg, hun hjelper meg når jeg fikk tilbake slag, istedenfor å si hvorfor har du ikke sagt noe før, så sa hun bare at jeg skulle legge meg og så tar vi det i morgen, og vi gjorde det. Snakket om det når jeg våknet og under frokosten. Hun brydde seg. Det gjør ikke pappa.