Alene

Flytte etter sommeren

Vel...etter ferien så flytter jeg til Stokmarknes for å gå andre året, skal gå helsefagarbeider. Det kommer til å bli spennende å flytte bort fra foreldrene mine, komme seg litt vekk. Bare for å klare seg på egen hånd. Skal bo sammen med fem andre jenter på en hybel, det blir spennende hvordan det kommer til å gå, det kommer sikkert til å gå bra. 

Tenker på en måte så blir et godt å komme seg vekk fra foreldrene min, nå høres jeg helt negativ ut og ikke tenker på noen andre enn meg selv, men det er ikke sant. Jeg vil bare slutte å føle meg alene sammen med søskenbarna, slutte å føle at jeg ikke er en del av familien. For nå kan jeg faktisk bestemme selv om jeg vil dra hjem i helgene eller ikke. Nå kan jeg bestemme noen av kampene selv. 

Blir jo rart å bo med noen jeg ikke kjenner og ikke aner hvem er. Hvordan hverdagen blir og hvordan det kommer til å bli mens jeg bor der, men alt dette tar jeg etter ferien. Orker ikke å tenke på alt det nå, vil nyte ferien sammen med familien min. 

Er ganske spent på om hvordan skolen og hverdagen kommer til å bli, hvem som blir lærarn min og hvor mange vi blir i klassen. Jeg er drit nervøs, trenger ikke å være det sier alle, har noen av dere møtt meg? Jeg blir redd når jeg hører tentamen og eksamen, herregud da er jeg i kjelleren. Ting er ikke enkelt med meg, jeg klarer ikke å tenke positivt hele tiden, er ikke den personen jeg er. Herregud, tenke hvis vi blir mange i klassen. Og jeg er ikke den som roper høyest eller den som liker å stå foran en stor klasse, herregud. Nå tenker jeg bare negativt her og kommer ikke på noe positivt å tenke. Vel, det er meg. 

Er litt redd for at jeg ikke kommer så godt overrens med de jeg skal bo med og plutselig begynner jeg å føle meg alene og vil bare hjem, kan ikke bare ringe til foreldrene mine hele tiden. Jeg blir 18 og kan ikke bare ringe. Noen ganger må jeg klare dette selv, men hva om jeg ikke klarer det da? Hva skal jeg gjøre da?

Håper at jeg får meg nye venner på skolen, og slipper hele tiden å henge med ho jeg ikke liker så særlig godt. Lang forklaring, men hun liker jeg ikke for hun forteller hemmelighetene mine til, fortalte hun en hemmelighet og den fortalte hun videre, så jeg er ikke så god venn med ho som ho tror egentlig. Orker ikke henne. Jeg vil ha nye venner og bli bedre kjent med andre. Jeg gru/gleder meg til dette, men dette skal jeg klare, uansett hva. 

Ellers går det opp og ned med følelsene mine, har grått litt, har følt et snev av ensomhet her og der, ferdig på skolen og fått karakteren mine. Tatt sommerferie og skal på ferie, men det er enda problemer som ikke forsvinner. Og de kommer aldri til å forsvinne. 

Nye problemer har dukket opp, foreldrene mine gjør ikke ting bedre og får bare negative svar. Føler at de ikke vil hjelpe meg, bare dytte meg enda mer ned i søla og ingen vil hjelpe meg opp. Bare la meg ligge, tenker jeg. Hvorfor tror alle at å ta medisiner vil hjelpe meg? Hvorfor vil legen og foreldrene mine ødelegge ting enda mer for meg! Jeg er sliten. 

En ting er veldig sikkert når jeg skal flytte hjemmefra er at jeg IKKE skal til legen en gang i måneden. Jeg orker ikke det tullet er, jeg kjenner min kropp bedre enn en lege og foreldrene mine. Herregud, hvor irritert jeg ble når jeg skriver ned dette. Skulle ønske at jeg aldri hadde sakt i fra til ho mamma eller lærarn. Da ville ingenting av denne dritten ha skjedd og jeg ville aldri ha begynt med de tablettene. Men jeg måtte åpne kjeften min. 

Dette blir et nytt kapittel og er ganske spent selv om hvordan dette kommer til å gå, alt blir jo nytt og får lære nye ting. Jeg er ganske spent på hvordan å lage mat hver dag kommer til å gå og bo sammen med andre, ja bor sammen med familien min, men de kjenner jeg, ikke de.