Alene

Jeg er drit lei, bare lei

Jeg sitter etter skolen i dag for jeg trenger litt alene tid, etter alt det i gymen og alt det andre. Det har ikke skjedd så mye i dag, men det var noe i gymen og jeg hater meg selv for det. Derfor er jeg forsatt på skolen. Jeg må bare tenke litt og jeg får ikke fred når jeg er hjemme. Mamma er hjemme, og jeg glemte å fortelle at mamma kom hjem i går, etter tre uker i Tromsø. Det var godt at hun kom hjem etter så lang tid, jeg har savnet henne. Men tilbake til etter skolen, jeg sitter her og er drit sur på meg selv, jeg er ikke sint, er lei meg. Bare lei meg. Alt er egentlig bare noe dritt. Jeg vil bare bort, men kan jeg det? Nei, det er snart eksamen og jeg må være her, for å ikke å stryke. Det jeg egentlig vil er å dra en lang tur bort, til Harstad eller Tromsø. Bare bort i fra Myre. Kan jeg det? Mamma vil ikke, eller jeg har spurt, men jeg vet allerede svaret. Pappa er det jobb og fotball, det er egentlig det samme som alle årene. Guttene liker egentlig å være hjemme, mens jeg vil dra til Oslo eller Paris, London! Men nei da. Jeg har slitt med magen, den er litt i mot meg og andre ganger er den virkelig i mot meg. Jeg trur den hater meg. Hvorfor gjør den det? Har jeg gjort noe eller? Jeg er ikke sulten eller ikke tørst. Sånn har det vært gjennom hele tentamene og sikkert når jeg har eksamen. Har oppdaget at når vi har gym så er magen veldig i mot det, det er nesten sånn at den vet hva som skjer og gjør seg klar. Det er rart. Jeg vet hvor vi skal dra i sommerferien i lag ho mamma, gjett hvor vi skal. Vent litt, ikke gjett. I år skal vi dra til Tromsø for at bror skal få treffe kjæresten sin, hva med meg? Jeg må jo bli med. Kjedelig.

Jeg skal fortelle dere litt om gymen, vi skulle ha styrke til oppvarming, der kom boblen og jeg trudde at jeg skulle spy. Styrke er noe drit, det er helt ubehagelig. Vi skulle løpe, flott! Løping, jeg er dø. Tre runder hver og denne gangen kom ikke laget mitt på siste plass, men på nest siste, det var ikke noe glede for meg eller laget mitt. Hver eneste gang jeg er på lag med noen så taper vi, eller så havner vi på siste plass, og det er på grunn av meg. Alt det er på grunn av meg, ingen andre. De andre gjør sitt beste og da vinner de, jeg er ikke rask eller sjapp som dem og derfor taper jeg alltid mot dem, da mener jeg klassen min og alle de som er på de andre lagene. Jeg er en taper, en stor og diger taper. Jeg er ingenting for de andre,Det er nesten som en forbannelse, den er etter meg hele tiden. Derfor hater jeg styrke og gym sammen. Jeg skulle ønske at jeg kunne dra tilbake i tid og gjøre sånn at jeg aldri ble født. At jeg aldri skulle oppleve dette levende marerittet hver eneste dag, alt det som bare har vært en dritt vet jeg ikke noe om jeg var jo ikke født da. At vennen min som sviktet meg aldri møtte meg og vi ble aldri ble bestevenner. At jeg aldri meldte meg på etter skoletid og fant aldri ut at de sviktet meg alle sammen og jeg ble helt alene og ønsket om å dø, livet mitt ble ødelagt av dem. Jeg vil bare gå tilbake i tid og aldri oppleve det, da blir vel alt bra? Ikke sant? Alt vil vel bli bedre vis jeg aldri fantes? 

Vis jeg kunne gjøre det så ville jeg aldri ønsket at jeg ble født, mamma og pappa hadde bare en unge og det var bror. De ville bare ha et ansvar, ikke to. De ville ha dratt må mange turer sammen og hatt det så gøy sammen, samlet familien når han hadde bursdag og feiret jul, bestefar, bestemor, mamma og pappa og bror. Ingen ville ha lagt merke til vis de ikke hadde en unge til, det ville ha vært så enkel. Jeg er bare en stor skuffelse for alle rundt meg og ikke minst meg selv, jeg er bare en plage for andre. Jeg er ingenting for noen, ikke meg selv engang. Mamma og pappa er ikke hele tiden glad i meg, fordi jeg lyver, maser og er bare en plage. Jeg lyver om alt og sier nesten aldri sannheten. Nå lyver jeg ikke, dette er hvordan jeg føler meg. I dag så ble jeg lei meg i timen og løp inn på badet og satte meg der for å roe meg ned. En av jentene i klassen banket på døra og spurte om det gikk bra, jeg svarte ikke først, men etter vært sa jeg at jeg ville være alene, hun gikk og jeg satte der til alle kom tilbake. Da var gymtimen over og alle skulle tilbake. Jeg satte der til nesten alle gikk, da jeg gikk ut. Satt en av jentene og spurte om det gikk bra, selvfølgelig så løy jeg og sa at det gikk bra. Hun spurte om hva som skjedde og jeg hørte ikke hva hun sa, hun sa det igjen og jeg sa at det var bare noe. Det er litt vanskelig å forklare vanskelige ting for jentene i klassen min, jeg kjenner dem ikke helt og stoler ikke helt på dem. Og hva kan de gjøre for å hjelpe meg? Den eneste som kan hjelpe meg er meg selv, det er det vanskeligste, men det er bare opp til meg. 

Jeg sitter alene på klasserommet og det er helt stille rundt meg, det er ingen andre her. Det føles godt og jeg føler meg litt lettere enn vanlig, jeg liker det rolig rundt meg og at det er ingen andre rundt meg. Jeg trenger litt ro rundt meg til i morgen. Vi skal ha tinestafeten , det er sånn løping. Det er det verste og jeg skal ikke løpe, ikke i det hele tatt. Jeg hater det og liker ikke det i det hele tatt. Hva er meningen med det? Det er sikkert for at vi trenger trening eller noe sånt. Jeg skal ikke være med på det. Ikke i det hele tatt.

Da må jeg vel begynne å gjøre meg klar til å bli hentet av pappa. Det er pappa dag og jeg skal til han. Det blir det samme som alle de andre gangene vi har vært hos han, det skjer ikke noe nytt der engang. Det er det samme.