Alene

Min feil????

11. September. Seksten år siden jeg ble født og det er en dag jeg ofte tenker om hvorfor jeg ble født. Holdt det ikke med et barn, men dere fikk to barn. Er det min feil at dere skilte dere. Vis ikke jeg hadde blitt født hadde dere vært sammen da? Ville dere ha bodd sammen vis dere ikke fikk meg? Pappa ville ha bodd her sammen med mamma og bror. 

Men vis jeg ikke var født eller ikke var der så ville jeg ikke ha kalt dem mamma, pappa eller bror. Da ville de bare ha vært en helt normal familien. En lykkelig en.

Den 11 September ble jeg født og kom til denne verden. Foreldrene mine kranglet og pappa flyttet, da ble det bare mamma, bror og jeg igjen. Hva ville ha skjedd vis det ikke skjedde? Hva ille ha skjedd vis jeg ikke kom til verderen og de ville ha vært lykkelige uten meg. Ville ikke det ha vært enklere enn dette? To barn. En gutt og en jente.

Når jeg sitter ved bordet sammen med mamma, og når jeg er hos pappa. Så kjenner jeg på hele meg at det er ikke her jeg hører til. Jeg er ikke som dem, ikke på utsende eller som et familie medlem. Hvorfor er jeg egentlig her? Er jeg her som en straff eller noe?

Vel...jeg har bodd her i denne familien i seksten år og det har gått opp og veldig mye ned. Morsomme øyeblikk og triste øyeblikk. Jeg har opplevd mye i dette live, noe som jeg aldri kommer til å glemme. Dette er mitt liv om jeg liker det eller hater det, hvorfor skal jeg hate det?

Dette har bare slått meg noen ganger, tenk vis jeg kunne gå tilbake og hindre i at jeg ble født. Da ville jeg ikke ha skrevet denne dagboken eller være denne feite jenta som bare gråter. Kanskje jeg hadde fått et bedre liv. Jeg ville ha fått en annen familie eller aldri ha kommet til verden. 

Jeg hater alt ved meg selv. Ingenting med meg er rett. Ingenting. Jeg er bare et null, et null som ikke fortjener å leve. Jeg hører ikke til her, og det sier ikke bare jeg, men mange andre. Mamma ville ha blitt stoltere vis hun bare hadde bror, for han gjør alle stolte rundt seg og alle elsker han. Hva med meg? Skuffelse.

Han bor ikke hjemme og alle er så glade for at han har det så bra der han er nå og ingen legger merke til meg, vis ikke jeg har levd så ville ingen legge merket til at jeg er borte. De er allerede vant med at jeg ikke er her lenger. Jeg er bare et null.

Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre min familie stolt, men det kan jeg ikke mens jeg lever. Skuffer dem bare, mens jeg lever. Vis jeg er død eller aldri var født ville alle ha vært stolte. Jeg er bare en skuffelse for alle. Til og med på skolen. 

Jeg er ikke som de andre i familien, de er flinke og stoler på seg selv. Hva er jeg? Jo, en redd liten jente som ikke kan stå på egne bein. Jeg klarer ikke å jobbe bra på skolen. Hadde naturfags prøve i dag, hadde ikke øvet. Min feil.