Da var jeg ferdig med frokosten og er på tur opp på rommet vårt igjen, for å bli ferdig med pakkingen. Jeg går opp trappa og går inn døra til gangen vår, bortover gangen til rommet vårt og låser opp og går inn. Kofferten ligger på bordet og den er full pakket av ting og tang, er ikke sikker på at noe av det er mitt. Jeg pusser tennene mine og ordner meg på håret, klokka er halv elleve. Det er en stund til jeg skal dra til flyplassen. Jeg legger toalettsakene i kofferten og legger meg i senga, jeg vil bare sjekke facebook litt.
Klokka er to og vi går ned til bilen, jeg har kofferten etter meg og den er tung. Det føles ut som at det er en murstein eller 1000 kilo med meg. Jeg legger den bak i bilen og vi kjører mot flyplassen, jeg kjenner inni meg at bobla er kommet. Den er der. Jeg vil ikke si hade til mamma, jeg har ikke lyst til å dra. Dette er tungt. Da vi kommer frem til flyplassen, det regner, ganske mye, men jeg sjekker inn og leverer kofferten min. Mamma kjøper meg en kakao og en is, vi sitter å spiser å snakker sammen.
Da vi går mot sikkerhetskontrollen så kjenner jeg at bobla holder på å sprekke, jeg prøver å holde meg rolig, men det er litt vanskelig. Men vi sier hade og jeg går, da jeg er gjennom der så går jeg mot gaten min, der sitter jeg til flyet kommer. Det begynner å bli kjedelig så jeg reiser meg og går litt rundt, kjøper meg vann og en sjokolade. Jeg er egentlig drit nervøs til å ta fly, jeg har jo tatt fly alene, men det er så dårlig vær ute.
Vi går ombord i flyet og i letter. Jeg føler meg ganske bra, men det kommer til å bli veldig mye vind og jeg får litt panikk, jeg skriker ikke, jeg klamrer meg fast til setet og jeg trudde at jeg nesten skulle dø der jeg satt, men det gikk helt fint egentlig. Vi landa og jeg kunne se pappa sin bil og da vi gikk ut og gikk inn på flyplassen. Vi ventet på bagasjen og pappa kom inn, jeg ga han en klem og var glad for å se han. Det regnet her, ikke litt engang. Vi fant kofferten min og gikk mot bilen og kjørte hjem.
Jeg er jo glad for å være hjemme, men jeg savner mamma. det er ikke det samme uten henne her. Jeg savner henne allerede.
VOCÊ ESTÁ LENDO
Alene
Ficção AdolescenteJeg er nitten år gammel jente. Jeg føler at jeg ikke trenger å leve lenger. Jeg vil bare dø. Ingen vet hvor vanskelig jeg har det. Ingen på skolen og ingen hjemme. Jeg vil bare dø. Dette er en sann fortelling. Dette er min hverdag. Mitt liv.
