Alene

Er det noe galt med meg?

Jeg begynner faktisk tro at det er noe som er galt med meg. Jeg ser kanskje ut som en normal ungdom, men jeg føler meg ikke som en. Hele livet mitt er en katastrofe, en diger en. Jeg har sjekket meg og de fant ut at jeg ikke har noen sykdommer eller noe. Så hvorfor føler jeg meg så annerledes enn andre? Er det noe galt med meg?

Når jeg ser på andre så ser jeg bare helt normale folk, men når jeg ser på meg selv, så ser jeg en jente med masse problemer. Kanskje det er noe galt med meg. Uten at andre ser det, men det er bare jeg som vet det.

Selvfølgelig vet og ser ingen hvordan jeg har det, jeg sier jo ingenting. Ikke til mamma eller pappa, det er mine problemer, ikke deres. De har nok problemer med meg, de trenger ikke å tenke på min problemer. Det er ikke noe viktig heller.

Hver dag så føles det ut som at jeg er i en kamp med meg selv, den kampen varer evig. Det føles som at livet hater meg og jeg hater livet. Noen ganger tenker jeg på hvordan jeg vil ta mitt eget liv, når og hvor. Det bruker jeg ofte å tenke på. Det er bare en vane.

Når du syntes at livet ditt ikke er å leve, så begynner du å tenke på det. Det gjør jeg. Selv om jeg har gått på kurs som skal hjelpe meg, så føler jeg forsatt at det er en kamp mot meg selv. Kurset hjalp meg veldig, men ikke nok. 

Du skal huske alt som du lærte på kurset og bruke i hverdagen din, det er ikke bare bare. Jeg vet å bruke de metodene vil hjelpe meg, men jeg liker best mine metoder. Og det er å trekke seg unna og gjemme seg. Det er den jeg er. 

Det verste med dette er at uansett hvor mye jeg jobber så blir jeg aldri fornøyd med skolen eller livet hjemme, vis jeg har noe liv da. Vell...så er ikke skolen det jeg er flinkest i. Skole er ikke min stil, det er bare noe jeg må. For å lære ting.

Det skjer ikke noe spennende her, bare utenom at alle, da mener jeg alle, snakker om spennende det er at bror begynner på høyskole. Hvorfor er det så spennende? Det er jo bare en skole, som han skal bo i et år, jeg får jo se han i helgene og hellig dagene. Jeg kommer ikke til å savne han.

I helga skal de besøke skolen hans og jeg slipper å være med. Men han pappa skal og mamma. Det føles ut som at begge bryr seg heller om bror, enn meg. Bare to år igjen så er jeg borte.

Jeg føler av og til at jeg må komme meg bort. Nesten alle flytter nå og jeg blir hjemme enda et år. Det er fordi jeg vil det, er ikke helt klar til å flytte enda. Men snart. Om to år da jeg skal forsette mot drømmen min, det er veldig langt unna til den drømmen.