Alene

Ensomheten

Ensomheten kan være stor ganske mange ganger gjennom en dag for meg, og det er nesten ikke mulig å komme seg unna den. Jeg har levd så lenge alene, men når jeg finner en god venninne og vi henger alltid sammen så forsvinner ensomheten, men nå er hun borte, ikke borte borte, hun er bare ikke her lenger sammen med meg. Jeg er alene på skolen og hybelen, og det er ganske tøft, jeg sover elendig på natten og våkner rundt fire/halv fem tiden på natten og er lys våken og har elendig mat lyst. Jeg aner ikke hva som skjer med meg, men det er ikke noe bra. 

Jeg savner å ha noen rundt meg, for dagene blir urolige lange når jeg hele tiden er alene, det gikk greit, nesten greit, på ungdomsskolen. Da hadde jeg mamma som var sammen med meg eller pappa, hadde dem rundt meg, mens nå som jeg bor på hybelen så er jeg bare alene. Jeg er ikke så gode venner med dem jeg bor sammen med og jeg har alltid brukt å gjøre ting sammen med venninna min, men nå gjør jeg dem alene. 

Jeg er ikke sulten, men jeg spiser godteri. Aner ikke hva som skjer med meg, men det er iallefall noe. Jeg er ikke deprimert av noe, skolen går nu greit til tider, det kan være vanskelig i noen tilfeller, men da er det jeg som ødelegger noe for meg selv. Som den prøven vi hadde sist uke om ett eller annet, jeg bryr meg ikke så mye om jeg stryker, jeg bryr meg ikke så mye om det. 

Akkurat nå så er jeg bare ensom, den har vært siden mandagen, herregud kor den plager meg. Det er akkurat som at den ikke vil slippe taket i meg, den kjenner meg for godt, kanskje alt for godt. Men den har jeg kjent godt siden jeg gikk i åttende, men tiden har forandret seg, men det gjør ikke ensomheten. Den forandrer seg ikke, selv om du gjør det. Jeg må jobbe hver dag med meg selv, og det er ikke så enkelt som man tror. Jeg er sliten hvert sekund, men kroppen vil ikke sove på natten og det blir ikke enklere med tiden. Er så sliten og lei allerede. Bare to dager til helg, men hva skjer i helga? Bare stress og mas, tilbake til hybelen etter to dager. Jeg savner å bo hjemme sammen med mamma, savner tryggheten og støtten. Her står jeg alene og må stå på egne bein og det er ikke enkelt, ikke for fem øre engang. Jeg er bare lei av å være ensom.