Alene

Ensom ulv i en stor flokk

Har noen følt seg utenfor i familien sin? Det gjør jeg. Hver eneste gang bror er hjemme, da er det sånn at alle blir glade og driter i meg. Hvorfor er alle så glad i han? Ja, han bor i Harstad på folkehøy skole, er det plutselig blitt en stor greie nå? Jeg savner han ikke, savner ikke å ha han hjemme eller noe. Bare hater når han er hjemme og over enn lengre periode. Det er de lange feriene, da ser jeg han hver dag, det plager meg litt. 

Jeg savner å være alene og ha tid alene sammen med familien, det går ikke helt når han er her. For da er alle opptatt av han og det han opplever der borte. Mamma kjører han ofte til Harstad når jeg er på skolen, jeg syntes det er urettferdig for jeg vil også være med. Ikke for å levere han, men for å se i butikker og sånn. Er jeg sjalu på bror?

Det kan godt hende. Jeg har jo ikke det fantastiske livet som han har. Han har ikke jobbet hardt hele livet sitt for å passe inn i en familie som jeg har jeg gjort, det jeg har oppdaget. Jeg driter egentlig i den familien og kommer aldri til å passe inn. Han gled rett inn. Hva er det med meg? Er det noe galt med meg? 

Hvorfor vil jeg passe inn i en familie der ingen skjønner seg på meg, kanskje det er fordi jeg ikke åpner meg for dem? Kanskje det er følelsene mine? Jeg kan ikke fortelle dem om følelsene mine, de vil ikke skjønne det og da vil alle tro at jeg er rar og alt mulig annet. Jeg er ikke dem.

Det jeg har lært, ikke pass inn der du ikke føler deg velkommen, finn ditt eget sted der du kan være deg selv. Men vis jeg ikke finner den plassen, hva gjør jeg da? Prøver å passe inn der du ikke hører hjemme. Noen ganger så ønsker jeg at jeg ikke var en del av familien. Men hvor passer jeg inn da? 

Det er spørsmål som surrer inni hode mitt noen ganger. Tør ikke å snakke med noen om dette, for ingen kan forstå dette. Ikke mamma. Og allefall ikke pappa. De kjefter på meg vis jeg lyver for dem og skjønner ikke en dritt. Hva er vitsen med å fortelle dem noe som helst når de ikke lytter, men bare kjefter på meg? 

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne bare komme meg litt unna og trekke pusten fra alt, skole, familie. Egentlig alt. Skulker jeg en time, kjefter mamma på meg. Lyver for henne, kjeft fra mamma. Alt jeg gjør er galt, alt sammen. Hun er mer fornøyd med bror enn med meg. Skulle ønske at jeg aldri var født i denne familien. 

Skulle ønske at jeg var normal, hadde venner, ikke var tjukk og hadde hobbyer. Jeg savner å ha virkelige venner, men jeg gjør ingenting rett. Er dette en del av ungdoms fasen? Er dette normalt? Vis dette er normalt, så er jeg helt unormal. 

Jeg har tre ord. FUCK MY LIFE. STORE BOKSTAVER. Hører dere meg? Vis ikke så roper jeg det en gang til og mye høyere. Nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke har noen venner. Jeg er rar og gal.