Alene

Første dag på en ny linje

I dag så var det første dag på en ny linje, tok et omvalg. Ville ikke bli kokk lenger. Så jeg har begynt på helse og oppvekst, på første året. Igjen.  Det er en helt ny linje enn den jeg gikk på i fjord. Jeg var ganske spent på hvordan dette ville gå og jeg er ferdig med første dag. 

Min venninne som var hos meg i helga. Hun skulle gå i samme klasse som meg og en venninne som gikk i samme klasse som meg i fjord, en lang forklaring. Men jeg møtte opp og satte meg i kantina og ventet på alle de andre. Og lærerne. 

Når rektoren var ferdig med å prate så gikk vi til klasserommet og vi hadde fått plasser, fikk ikke bestemme selv. Men jeg syntes det var greit det. Jeg hadde ingenting imot det. For jeg er forsatt sint på venninna som dro hjem midt på natten. Har ikke kommet over det. 

Det var mye snakk og mye informasjon som vi fikk vite. Da det var første frimenutt så kom de to og satte seg ved bordet mitt. De snakket mest om ting som jeg ikke brydde meg om. Jeg bryr meg ikke om sminke. Så jeg hørte mest på. Det er jeg flink til. 

Så da endelig matpausen kom så gikk vi ut for å spise, så jeg satte meg ned sammen med de og noen andre fra studie. Mens jeg satt der så så jeg en venn som satt alene så jeg reiste meg og gikk og satte meg sammen med henne og en jente av klassen min. 

Jeg bryr meg ikke om hva de snakker om. Jeg satt og snakket med dem. Føler meg bedre sammen med dem og ikke de andre. Jeg liker best å være med henne, for vi var sammen hele året i fjord og vi ble veldig gode venner. 

Mens ellers gikk det bra. Det er mer, men jeg orker ikke å fortelle det akkurat nå. Håper denne linja blir like bra som den jeg gikk i fjord. Savner litt å være i den klassen for det var en morsom klasse og jeg kjente de som gikk i lag meg. 

Vi var heller ikke så mange heller. Nå er vi fjorten og jeg er litt redd for å falle mellom stolene i timen, for jeg rekker ikke opp hånden hele tiden, det er noe jeg jobber med enda. Har ikke lært meg å gjøre det når jeg vet svaret. Men skal prøve å bli bedre til det. 

Så har jeg ett år her og så må jeg gå videre, men jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor og jeg vil ikke flytte flere meter fra mamma og pappa heller. Jeg er glad i dem, men vil ikke flytte så langt i fra dem. Men jeg kommer til å klare det. Vis alle de andre klarer det så klarer jeg det. Som mamma sier, du er sterk, du må bare ikke tenke det verste. Det er jeg flink til.

Men jeg må bare overleve dette året, det er ikke ille, men det kommer ikke til å bli lett.