Alene

Noe som jeg ikke skjønner

En sommerjobb er noe som sikkert mange gleder seg til å ha for å lære noe nytt eller for å ha noe å gjøre i ferien. Kanskje å klippe plenen eller å jobbe i helsetjenesten. En sommerjobb kan være lærerikt og du kan få erfaringer med det også, kan være morsomt også. 

Sommerjobben for meg i år, er ganske langt unna familien min, men jeg ser ikke så negativt på det, for dette er en ganske stor mulighet for meg. Jeg kan få så mye lærling ut av dette, jeg gleder meg faktisk til å dra. Jeg skjønner jo at jeg ikke får se familien min og vennene mine, de få som jeg har igjen, på over en måned, men jeg kan ringe og sende meldinger til dem. Jeg vil faktisk klare dette og jeg er ganske spent på dette. 

Det jeg ikke helt skjønner noe av er hvorfor familien til han bryr seg så jævlig mye om dette, de sier at det er langt unna og skulle ønske at jeg fikk sommerjobb i kommunen, det føles ikke ut som at de er noe glad for at jeg har fått den muligheten her, det er en fantastisk sted å få sommerjobb på da, sier mange som har vært der. Jeg trudde at faren min ville være mer glad for dette, men igjen så hadde jeg for høye forhåpninger enn pappa var og er. 

Jeg skjønner ikke hvorfor de bryr seg, ellers så er jeg ikke så synlig, de ser meg ganske sjelden, for jeg har faktisk valgt å holde meg litt unna familien til pappa. Jeg føler bare at de ikke setter så særlig pris på meg, har skjedd flere ganger at de ikke forteller meg ting og når jeg ikke fortalte dem om sommerjobben så blir det så dårlig stemning mellom dem og meg. Jeg hater dem ikke, men har ikke den gode kontakten som de andre søskenbarna har, de har en fantastisk kontakt, men jeg vil bare dra hjem med en gang jeg ser dem. Har sosial angst og dette kan være vanskelig for meg, spesielt når jeg må sitte i stua, til jeg går min vei. 

Denne sommerjobben gleder jeg meg til, men når jeg har flere personer som ikke syntes det, så er det ganske vanskelig å glede seg. Jeg bryr meg ikke så særlig mye om meningene deres, men de kunne ha vært litt mer gladere for dette. For mamma er faktisk den eneste, unntatt bestemor på mamma sin side som er super glad for at jeg får denne muligheten. Hvorfor kan ikke flere være glade på mine vegne? Jeg skjønner at det er langt unna, men jeg kan ikke si nei fordi de mener at det er for langt unna. Aldri i livet om jeg ville ha sagt nei til denne muligheten, ikke engang for pappa. 

Jeg blir bare borte en måned og trenger litt mer rom for å gjøre ting for meg selv, for selv om jeg blir alene så er jeg sammen med andre mennesker. Blir kjent med andre og får mer erfaringer og dette er en mulighet for å utvikle meg mer i livet. Har sluttet å bry meg om hva de sier for noe til meg, for jeg er ganske fornøyd over denne muligheten. Spent og gleder meg til å begynne.