Alene

Ikke alt er lett

Livet mitt ble snudd på noen dager, eller fra en enkel samtale som endte med at jeg falt helt sammen, enda mer sammen enn det jeg noen gang har følt. Å føle seg mislyktes er noe jeg har følt mye gjennom livet mitt, det er liksom en del av min hverdag, men å kjenne det på den måten jeg følte, var ikke en god følelse. Jeg følte meg mindre verdig og ikke verdt en drit, følelsene var langt, mer nede enn det jeg har følt før. 

Foreldrene mine prøvde på en måte å hjelpe meg, men det hjelper ikke noe særlig. Jeg følte meg liten og alene. Ikke forlatt, ikke på noen som helst måte, men den følelsen jeg fikk da alt dette ble virkelig, da ville jeg bare forsvinne. Gjøre noe sånn som å forsvinne eller bare...ikke ta livet mitt, men bare slippe å kjenne på alle følelsene som surret rundt i kroppen min og bare tok enda mer kontroll over hva jeg følte. Jeg ville at følelsene eller det jeg følte skulle forsvinne, ville så gjerne bare gjøre noe som gjorde at de forsvant. Men gjorde jeg noe mer så ville foreldrene mine få hetta eller i verste fall panikk. Eller at folk tror at jeg var gal eller noe. Jeg er ikke det, det er bare at jeg ikke klarer å kontrollere eller forstå alle følelsene som bare suste rundt i kroppen min uten stans. 

Nettene var lange og tankefull, jeg kunne ligge i flere timer og bare tenke. Ville bare sove utover dagene, for jeg ville ikke se folk eller svare på de utallige spørsmålene deres, ville ikke vise dem at jeg er svak, som alle tror om meg (tenker jeg da). Familien er jo en god støttespillere, men de skjønner ingenting av det som skjer med meg akkurat nå. Jeg føler meg som et problem, en person som ikke klarer å gjøre noen ting rett. Jeg har aldri følt meg så ubrukelig og svak. Hvorfor klarer jeg det ikke?

I over flere uker så føler jeg meg bare tom, for jeg har ingen god forklaring på hva jeg føler eller hva som skjedde som gjorde at alt ble galt. Jeg føler ikke det samme som jeg følte det før, det er bare blitt borte og jeg har ingen god forklaring på hva som skjedde. Men hvorfor prate om det? Alle prøver å dytte meg enda mer ned i gjørma, stiller meg vanskelige spørsmål eller har bare gitt meg opp. Eller er det jeg som har gitt opp? 

Uansett hva jeg gjør gjennom dagene mine, så gjemmer jeg følelsene mine bak et smil og at jeg sier at jeg har det bra. Ingen spør noe mer om det, ikke engang foreldrene mine. Jeg later bare som at alt er bra, men det er ingen som sier eller gjør noe for å hjelpe meg. Sikkert fordi jeg stenger alle ute, jeg gjør det ikke med vilje. Det er bare fordi jeg ikke føler det samme som jeg følte før. Det er akkurat som at jeg bare skrudde av en bryter og klarer ikke å skru den på igjen. Hvorfor gjorde jeg det? Det vet ikke engang jeg. 

Skulle ønske at jeg kunne gråte, men det kan jeg ikke, for jeg har ikke flere tårer å få frem. Har grått mange tårer gjennom ukene og da kommer det ikke flere. Jeg har så lyst til å gråte, men klarer det ikke. Uansett hvor hardt jeg prøver. Hunden min er en god kamerat å bare kose med og glemme alt det jævlige jeg går gjennom. Jeg vil bare at den følelsen jeg bærer inni meg, som jeg ikke klarer å forklare til noen bare kunne forsvinne, men det skjer aldri. Jeg vet at hunden min ikke forstår eller ikke kan snakke med meg, men jeg syntes at det er greit å snakke med han, for han stiller ikke alle de utallige spørsmålene og gjør at jeg føler meg ødelagt. Han får kos og sitter hos meg til jeg ikke gir han mer kos og reiser seg opp og legger seg et annet sted. Da er jeg alene igjen. 

Du vet at folk alltid bruker å si at det er lys i enden av tunnelen, men akkurat nå er det små lys, men det føler at jeg ikke blir lykkelig av de små lysene som kan gjøre dagen min bedre. Å lese gjør at jeg glemmer verden rundt meg, jeg lever i min egen verden. Boka og meg. Den nye verden som jeg åpner opp for hvert kapitel jeg leser, hver side. Jeg glemmer at jeg har vondt og ikke har det så bra. Men med en gang jeg legger boka ned eller lukker den etter å ha lest ferdig, så er jeg tilbake til verden. Der alt er grått, jeg gjemmer meg for å slippe å snakke om følelsene mine og hvor lite jeg er verdt. Tror alle tenker det om meg, spesielt i min familie. 

Å gå turer hjelper noen ganger, men jeg vet når de andre kommer hjem fra jobb så er det det samme. Ingenting er forandret, jeg går turer for å lufte hode og for at hunden min trenger lufteturen sin. Jeg hører på musikk mens vi går og jeg kan høre musikken og bare fokusere på den. Hvorfor blir ikke ting bra som alle rundt meg forteller til meg? Ingenting blir bedre med tiden, bare verre. For det er ingenting som liksom gjør dagen min bedre, jeg gjør akkurat det samme hver dag. Er lenge oppe på natten, som ender med at jeg sover lenge utpå dagen. Det er ikke bra, men kan ikke noe for det. Jeg bare gjør det. 

Hvorfor fortelle til andre at du sliter og ikke har det bra, når de ikke gjør ting noe enklere for deg, men vanskeligere. Ingen gjorde ting enkelt for meg, bare enda mer vanskeligere. Det er siste gangen jeg skal fortelle ting til andre mennesker, for de hjelper ikke. Gjør bare ting enda verre for meg, ingen hjelper med å fortelle det jeg har sagt til noen andre. Nå har jeg lært det.