Alene

Tror jeg er sjalu

Vi rydder og pakker vekk ting ned i esker. Vi skal oppusse stua, da må alt fjernes. Mens jeg sitter i stolen og hører på musikk så ser jeg at mamma finner frem bilder. Jeg hadde lyst til å se litt på dem, men jeg angret med en gang jeg åpnet første. Det var så mange bilder, ganske mange. Det var sånn de fikk bilder før. 

Det var mange bilder av bror, det var flere og flere som jeg fant. På noen av bildene var jeg med. Det var ikke mange. Mens jeg ser på bildene så begynner det å tenke i hode på meg og det kommer flere spørsmål opp. Hvor er bildene da jeg var små? Hvor er bildene der jeg sitter på fanget til pappa? Hvor er bildene der jeg var med på ferie?

Det var så lite bilder av meg, tror jeg fant minst ti bilder av meg. Og da var jeg ikke liten, det var kanskje i sånn barnehage alder. Plutselig kom bobla opp og en sterk sjalusi bobler opp i meg og jeg kjenner at jeg ikke orker å se mer på bilder. Legger vekk bildene. Betyr jeg så lite?

Jeg er sikkerlig sjalu på broren min, for jeg føler meg som et null når jeg er i nærheten av han. Mamma og pappa har så høye forventninger, jeg klarer ikke å gjøre dem stolte, men det gjør bror. Hver eneste gang. Hver eneste dag. Jeg bare skuffer dem. 

Hvorfor må de ha så høye forventninger for meg som de har på bror? Er de så stolte av han? Er de ikke noe glad i meg? Hva er det som er så feil med meg? Hvorfor kan jeg ikke gjøre dem stolte over meg? Er det fordi jeg ikke er tynn? Eller at jeg ikke er sammen med noen etter skolen? Hva er det som er feil med meg?! Vis de var så fornøyd med bare ha en unge, hvorfor kunne de ikke bare ha en unge da!!

Det er noen ganger jeg ikke kan nå forventningene deres, de sier at de ikke har noen, men de har noen. Jeg vet det. Det har jeg vist siden barneskolen og litt på ungdomsskolen. Hver gang jeg kom hjem en prøve, skrive under og gi den tilbake. Hvorfor tror mamma at jeg sluttet å vise henne prøvene mine, hun viste meg at jeg ikke var bra nok. 

Jeg gleder meg til å flytte, et år igjen hjemme, så kan jeg flytte og komme meg litt unna alt dette. Selv om jeg flytter så kommer jeg ikke hjem hver eneste helg. Flytter jeg så vil jeg være alene, ikke være sammen med familien hele tiden. For de er jeg nok sammen med. 

Min selvtillit er helt nede på bunnen når bobla kommer, ingen ser den eller hører den, jeg er den eneste som kan høre den. Og jeg kan gjøre noe med den, men det klarer jeg ikke. Den tar liksom over kroppen min og jeg kan ikke styre den. Den kontrollerer følelsene mine og hva jeg skal føle. Det er irriterende, men sånn har det blitt gjennom årene. 

Alt dette på grunn av en aktivitet etter skolen.