Alene

Sommerferie

Endelig sommerferie. Kan ligge lenge og kos meg i lag familien min. For to dager siden var jeg ferdig i 10. Nå venter videregående på meg.

Bunaden er på og har pynta meg. Klokka er 17:40. Vi skal snart på skolen for å ta bilda. Jeg setter meg i bilen og vi kjører mot skolen. Der er alle samlet for å ta bilde. Når bilde er tatt så er det noe annerledes her. Alle sammen tar bilde sammen, utatt meg. Jeg er liksom bare meg, mens alle andre er sammen med noen eller, de er noen de er. Det er ikke jeg. Jeg er noen jeg ikke er. Prøver hele tiden å være noen jeg ikke er. Fungerer det? Nei. Sånn er det bare.

Jeg tok bilde i lag en i klassen min, men hver eneste gang jeg ser på den så får jeg en dårlig følelse. Det bilde ser ut som to jenter som ikke kjenner hverandre. Men at de er fiender. Kanskje ikke rett ord, men jeg liker det bare ikke. Får bare en veldig dårlig følelse av det. Sikkert bare meg. Men det er noe galt her. Sikkerlig galt. Det bilde er ikke meg eller vennen. Eller kan jeg kalle henne vennen min? Nei, det blir feil. Vi er ingenting. Hun bestemmer og jeg hører. Sånn er det bare.

Vi gikk ned mot der vi skulle ha avslutningen. Der var alle foreldrene våres og alle var samlet. Vi spiste litt før det begynte.

Jeg sitter helt fremst i lag klassen min og venter på å få vitnemålet. Jeg kan føle at bobla er der. Den sprekker snart. Det er jeg sikker på. Men jeg greier meg fint.

Har fått vitnemålet i hånden og alt er ferdig. Jeg ser bare rundt meg og ser på alle de glade personene som er her. Alle smiler eller gråter. Dette var et rart øyeblikk.