Alene

Livet mitt suger

Jeg har ikke skrevet på ganske lenge, det har skjedd så mye i livet mitt og det er ikke noe positivt, ikke alt. Føler at når jeg ber om hjelp, så får jeg bare enda mer problemer. Har hatt et tilbakeslag og det kom så brått opp at jeg falt helt ned i kjellern på en gang, har enda ikke kommet meg opp derfra, men jobber med det. 

Jeg skal forklare litt mer om hva som har skjedd med meg, det er ikke noe alvorlig. Bare et jævla tilbake slag som startet ett nytt helvete for meg. og enda mer problemer for meg, og kanskje værre. 

For under to uker siden så gikk jeg på trening en torsdag, det var en helt normal torsdag, alt var som det brukte. Følelsene var oppe og så sank de i løpet av dagen. Den dagen så hadde jeg vært på spinning og gikk hjem. Plutselig så kom selvmordstankene. De surret rundt i hode mitt, alle de forskjellige måtene som jeg kunne ta mitt eget liv. Alt det skremte meg, for jeg har ikke hatt dem på veldig lenge.  De tankene surret hele kvelden. 

Når jeg så på film så var de der og jeg ble mer og mer skremt av alle de tankene, hvorfor kom dem? Hvorfor vil de ikke forsvinne? Til slutt måtte jeg snakke med mamma om det, når jeg skulle fortelle mamma om det så begynte jeg å gråte, for jeg var så lei. 

Dagen etter så kontaktet jeg personen som jeg hadde snakket med i tre år om mine problemer, skulle snakke med personen igjen. Var ikke noe glad for det, for jeg hadde klart meg så bra og så fikk jeg dette jævla tilbake slaget og var helt tilbake til start igjen. 

Neste dag så øvet vi til en prøve i naturfag og rett før storfrimenuttet så kom tankene frem. Prøvde å tenke på det jeg leste om, men det gikk ikke noe særlig. Alt det jeg leste forsvant og jeg klarte ikke å konsentrere meg om stoffet jeg skulle kunne. 

Måtte snakke med lærer og hun ringte til mamma og jeg gikk ned til henne for hun jobber på barneskolen som ikke er langt unna min skole. Så ble det en tur ned til legen, hvorfor det vet jeg ikke og svar på det får jeg ikke. Der snakket vi utrolig lite om det som plaget meg, bare om familien min og alt mulig annet. Skulle det liksom hjelpe meg? Ikke faen. I grunnen skulle dette "hjelpe" meg, men det gjør det ikke. Legen ser ikke problemet og heller gjør ikke mamma det, spesielt ikke pappa. 

Vell.......i grunn så vet jeg ikke helt hva problemet kan være, men jeg kan ikke vite hva som skjedde en jævla torsdagen for at de tankene begynte å gå, det var ikke min feil, det skjedde ingenting. Alt var normalt, vel så normalt som det kan være. 

Der fant legen ut at jeg skal videre opp i systemet og derfor måtte jeg ta blodprøver, jeg hater sprøyter, hater det. Etter det var det ganske rolig med tankene, men søvnen ble ikke noe bedre, sov ganske lite på nettene for jeg begynte å få tanker igjen, men de forsvant. 

Den dagen jeg skulle ta blodprøver så klarte de ikke å finne blodårene mine, de prøvde fire ganger. På begge armene mine. Herregud så vondt det gjorde. Så de bestemte seg for at vi måtte gjøre dette etter ferien. En dag før skolen så tok vi blodprøver og de fant til slutt blodårene mine og fikk blod. 

Dagen etter skulle jeg til legen og der hadde sykehuset ringt, for de hadde slått alarm for en av blodprøvene mine. Det var krise, i følge legen. Legen fortalte at jeg hadde alt for lavt jern og lav blodprosent i kroppen. Da sier jeg til meg selv, det er ikke faen problemet til at de tankene kommer.  Så i tre fuckings uker må jeg gå på tabletter og det er ikke akkurat det beste jeg vet. 

Jeg ville ha hjelp med et problem og plutselig får jeg fuckings enda et problem, de skal hjelpe ikke gjøre ting enda værre for meg eller finne nye problemer.  Neste gang vis jeg får alarm så skal de bare sende meg til sykehuset, for disse tablettene hjelper ikke og de tar nesten over. Alle tenker på om jeg har tatt dem eller ikke. 

Jeg tror at mulighetene for å flytte etter sommeren ikke kommer til å skje, for etter dette kommer ikke mamma til å slippe meg ut av redet. Faen! Jeg angrer på at jeg ba om hjelp! Skulle ha holdt munn når de tankene hadde kommet! Skulle aldri ha snakket med lærern min om dette! Vis jeg ikke hadde gjort alt dette så ville de ikke ha gitt meg et nytt problem, jeg og den store kjeften min! Noen ganger så hater jeg når jeg åpner munnen min og sier noe som jeg tror at de vil hjelpe meg. 

Dette blir siste gang jeg gjør dette, for ingenting av dette hjelper meg. Ikke spør om hva problemet er, for det vet jeg ikke. Akkurat nå har jeg ikke hatt noen selvmordstanker og det er ganske bra. Men jeg fikk faen meg et nytt problem. Fuck my life.  

Jeg skjønner jo at de vil hjelpe meg, tror det i allefall, men dette vil ikke hjelpe meg. Jeg har aldri hatt problemer med dette før, for vis jeg hadde det, så ville jeg ha lagt merke til det for tre år siden. Jeg har trøstespist ganske lenge, vis noen av dere lurte. Det er enklere å trøstespis enn å snakke om følelsene sine for foreldrene, vennene eller noen andre. Det syntes jeg, men det vistes veldig godt på magen min når jeg trøstespiste. 

Nå har jeg gått på disse tablettene over en uke og føler ikke at de hjelper meg med det de skal gjøre, er det meningen? Eller tar jeg bare dem for at legen og foreldrene mine bare sier "ta dem, du blir bedre" eller "når du har tatt dem så blir du mye bedre?" 

Føler at tablettene ikke gir meg noe tilbake enn elendige dager og ikke noe godt humør. Teller ned dagene til jeg er ferdig med disse tabletten, men også til at det blir enda værre. Når dette er over, så er det helt sikkert at det kommer enda et problem, kanskje mindre eller større. Jeg vet det, kjenner det på meg. 

Skulle ønske at mamma og pappa kunne høre på meg, bare lytte, men neida. De tror at de vet alt og kjenner meg veldig godt, det gjør de ikke. Jeg er ikke den samme jenta jeg var når jeg var liten. Den lille jenta, hun finnes ikke noe mer, prøver å finne henne, men...hun er helt vekk. Vet ikke hvor hun er, hun er ikke her noe mer. 

Den jenta forsvant og jeg finner henne ikke, for jeg savner å være den jenta. Hun som alltid kunne si hva som var galt til foreldrene sine, gjemte seg bak en bok og kunne være irriterende, men samtidig vil jeg ikke finne henne. For nå har jeg det veldig bra, har lagt vekk boka og er sammen med vennene mine på skolen, de som betyr noe for meg. Gjemmer meg ikke lenger bak en bok. Men savner å fortelle hva som er galt til foreldrene mine. Føler at jeg ikke kan snakke med dem om alt lenger, savner det. 

Jeg har begynt å bli voksen, men følelsene mine gjør det enda vanskeligere. Føler meg som enda et barn, som ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Noen ganger så skulle jeg ønske at på en eller annen måte bare kunne få bort vekk litt av smertene mine, men ikke på den måten at foreldrene mine kan se. De ser ikke alt, men jeg tror at de kan se om jeg har kuttet meg eller ikke. De kommer ikke til å bli fornøyd med det og bli veldig sur på meg og da rykter sjansen til å flytte. Jeg vil virkelig flytte og da kan jeg ikke gjøre det, men det har begynt å friste. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, har en stemme inni hode. Herregud så rart det er å forklare det. Kall meg rar, eller teit for det jeg skriver, men ingenting er enkelt å forklare. 

Noen ting er forferdelig å forklare, men jeg skulle ønske at jeg hadde sluppet dette med disse tablettene, men skjønner at jeg må ta dem, selv om jeg hater dem og alt det andre. Jeg tror jo at de skal hjelpe meg, er ikke så sikker på det. På en eller annen måte så skal de hjelpe meg, det sier iallefall mamma til meg. Tror ikke helt på henne. Ikke om dette. 

Jeg prøver å tenke positivt om dette og prøver å tenke på andre ting, det er ikke enkelt akkurat nå. Vi har snart tentamen og eksamen, gruppeoppgaver og innleveringer, prøver og alt mulig annet på skolen. Føler meg litt stresset og det hjelper ikke med å få disse tankene akkurat nå, men jeg skal klare det. Greide det i fjord så da skal jeg klare dette i år å. Håper jeg da.