Alene

Snart er sommerjobben over

Har vært her snart i sju uker, hatt en sommerjobb som er lang unna familien min og har bodd mye av tiden min her alene. Men jeg har ikke sett negativt på det, for selv om jeg har vært mye alene før og etter jobb, så har jeg hatt det ganske bra her. Det er ganske rart å tenke på at jeg har vært her i snart sju uker. Tiden har gått fort, kanskje litt for fort også.

Har lært ganske mye gjennom å ha vært her, har blitt testet på ganske mange områder, noen har vært positivt og andre har vært negativt. Men alt i alt så har det gått ganske bra. Jeg syntes jeg har utviklet meg ganske mye gjennom denne tiden, men jeg har også kjent på et savn, ikke bare etter familien, men etter en venn. Det er ingen av mine venner, som jeg har fortalt at jeg har fått meg sommerjobb, har spurt om hvordan det går med meg, det er litt trist. For jeg hadde jo håpet på at hun ene skulle bry seg, men jeg tok feil. Det er litt skuffende. 

Jeg gleder meg på en måte å komme hjem igjen og se familien min igjen, men det blir ikke lenge før jeg må dra igjen, med enda mer bagasje med meg, for jeg skal ut i lærlingtiden min og det blir på to år. Blir rart å være langt unna familien, jeg ser ikke bare negativt på det. Ser på dette som en mulighet til å utvikle meg enda mer og være mer selvstendig. Jeg har opplevd så mye dritt i mitt liv og har klart meg ganske fint med alt det, så jeg har utviklet meg mye gjennom det. 

Og som mamma sier, nytt sted der ingen kjenner meg. Der må de bli kjent med meg for å bli bedre kjent med meg. Jeg tenker at her kan jeg faktisk fortelle dem hvem jeg virkelig er enn at de skal høre rykter eller tro at jeg er en annen enn den jeg er. Her kan jeg få meg nye venner og lære mye nytt, utvikle meg enda mer. For jeg har lært utrolig mye i løpet av ukene og har lært å kjenne meg selv mye bedre, sette grenser og vite når kroppen ikke klarer mer. Jeg kjenner meg mye bedre enn før. 

Det jeg setter utrolig pris på er når jeg får ros i fra de andre som jeg jobber sammen med og de kan si hvor flink jeg er, for når de sier det så tror jeg faktisk på dem, det gjorde jeg ikke før, ville ikke tro på noe av det andre sa til meg. Nå så vet jeg at jeg gjør en god jobb, kjenner det på meg selv og jeg har fått en veldig god tro på meg selv. Jeg vet at jeg kan gjøre ting bedre enn noen gang, føler meg enda mer bedre enn før. Jeg føler meg som en ny person av meg selv. 

Noen dager kan være vanskeligere enn andre, der jeg bare har negative tanker, men jeg vet at hvis jeg skal klare meg så må jeg ut av den onde sirkelen og jeg vet, har opplevd det og gjør det enda, det er utrolig vanskelig, men jeg har lært meg til å snakke med noen om det. Når jeg har hatt de dagene så syntes jeg det er lett å snakke med mamma om det, hun bryr seg ikke noe om at jeg ringer midt på natten eller tidlig på morgeren. Det eneste hun bryr seg om er at jeg ringer for å fortelle at nå har jeg en dårlig dag, kan vi snakke sammen. Det er den beste følelsen, bare at noen lytter til meg og lar meg snakke om det som er vanskelig. Denne måten kan jeg ikke snakke med de få vennene som jeg har igjen, for de vil bare fortelle at sånne dager vi også, men det vil gå over. Det hjelper ikke i det hele tatt for meg. Jeg trenger noen som lytter til meg. 

Det blir litt rart å komme hjem, for da er det flere personer, for her er jeg alene. Men jeg liker det ganske godt, for jeg liker å være alene når jeg har lyst til det. Ja, noen ganger er det ikke så bra, men jeg liker å bruke tiden på meg selv og ikke på de som hele tiden er rundt meg. Jeg kan liksom føle meg alene på en god måte og slipper å få dårlig samvittighet. Noen ganger så hjelper det med å lese litt og bare nyte litt musikk eller gå en tur, for jeg føler at da kan jeg være meg selv uten at noen skal plage meg. Jeg kan nyte den tiden godt. Mens hjemme så skal alle høre og snakke med meg og sikkert spørre hvordan jeg hadde det her, og det tror jeg blir slitsomt. For da er det mange som lurer på om det. 

Hunden min, savner jeg ganske mye. Savner å kose med han og gå turer, det er det som er litt trist å være så langt unna familien min. jeg får liksom aldri se han eller de får ikke se meg så ofte, men jeg kan ikke være lei meg for det, men det er forsatt tungt. Jeg syntes alle de andre er heldige som har fått plass der de ville ha og i sin egen kommune, mens jeg skal drit langt bort, jeg er glad, men samtidig litt lei for at jeg må flytte så langt. 

Ikke alle i familien ble så glade for det, men jeg bryr meg ikke. Jeg kan ikke leve etter deres behov eller ønsker, dette er mitt liv og jeg skal selv bestemme hvor og når jeg skal gjøre ting, ikke spørre dem i familien, det er ikke deres, men mitt liv. Derfor er jeg glad for at jeg fikk den telefonen når jeg ikke var hjemme, men her. For da sa jeg bare ja og ingen trengte å høre hva jeg sa for noe. Noen ganger så gjør jeg det, for jeg er redd for responsen fra de andre. 

Alt i alt, så har dette vært helt fantastisk. Noen fantastiske uker og de kommer jeg aldri til å glemme. Er stolt av meg selv.