Alene

Savner å ha en bestevenn

En bestevenn skal være der for deg, hele tiden og du skal være der for din bestevenn. Dere skal stå sammen i godt og vondt, passe på hverandre, stille opp og gi deg råd når du trenger hjelp, gi deg en skulder å gråte på. Så mye mer, alt blir mye bedre med en bestevenn i livet ditt, men hva gjør du vis bestevennen din svikter deg og forlater deg for noen andre? 

Siden barneskolen og til åttende, hadde jeg en bestevenn og vi hadde god kontakt, hang mye sammen, snakket, ringte til hverandre hver dag. Kunne fortelle henne alt, hun fortalte meg det som plaget henne. Selv om vi gikk på to forskjellige skoler så følte jeg virkelig at jeg kunne stole på henne, vi kunne snakke om alt og ingenting. Hun er et år eldre enn meg, men den beste venninnen i hele verden. Kunne ikke ha ønsket meg en bedre bestevenn.

Plutselig, i åttende klasse, ble alt forandret. Begynte på en aktivitets gruppe en gang i uka, etter skolen. Det var den største feilen som jeg har gjort i mitt liv, da startet helvete for meg. Da var da jeg mistet alt, "vennene" mine, de var ikke virkelig vennene mine og min aller beste venninne. Følte at de laget en gruppe, og jeg klarte ikke å komme meg inn i den gruppa. De snakket om ting som ikke interesserte meg, selv om jeg ikke var så interessert betyr det ikke at jeg vil være sammen med dem!. Jeg klarte ikke å følge med.  Dette skjedde første dagen, et helvete brøt ut. 

Ting ble verre og verre med tiden, de møttes på skolen i friminuttene, snakket på snap og kunne møtes etter skolen, men ingen spurte meg om dette. Jeg følte att jeg mistet venninna min mer og mer etter hver dag som gikk, hun bare skled bort i fra meg. Hun hadde funnet seg en gruppe uten meg, trengte meg ikke noe mer. Når vi var sammen, så var vi virkelig ikke sammen. Hun snakket med kjæresten sin eller de andre. Kunne sitte sammen med henne, men følte ikke at jeg var med i samtalen. 

Det såret meg veldig når dette skjedde, jeg skjønte jo at dette ville skje. Jeg er ikke den jenta som roper høyest eller som sier sine meninger, er en sjenert jente. Mamma blandet seg inn, det ble ikke noe bedre, bare mye mye mer verre. Hun forlot meg, min aller bestevenn forlot meg. Helle ungdomskolen gikk jeg uten henne, unngikk henne og bare lot vær og prate om henne. Var ferdig, helt ferdig.

Første året på videregående, alt ble nytt og annerledes, tenkte jeg. Et problem, den "bestevenninna" min gikk andre året der, hun som forlot meg. Alene! Jeg ville ikke ha noe med henne å gjøre, ikke snakke med henne, ikke si noe til henne og ikke se på henne engang. Jeg ville ha en ny start, ikke begynne på nytt meg henne. Men det skjedde ikke. 

Den første gym timen, så tok hun kontakt med meg. Ble overrasket at hun ville ha kontakt med meg etter at hun forlot meg, i stikken. Vet ikke helt hvordan ting skjedde, men vi begynte å snakke sammen om ting, men det var mest om henne og veldig lite om meg. Det var jeg egentlig vant med, for det samme var når vi var bestevennen før. Hun snakket for det meste, mens jeg bare lyttet og sa litt når hun spurte om ting. 

Da vi gikk tilbake til skolen så spurte hun meg om hva jeg heter på snap, jeg hadde slettet henne etter alt det som skjedde på ungdomskolen og det som skjedde etter skolen, jeg vet ikke helt hvorfor jeg ga henne snapkoden min, men gjorde det. Så spurte hun meg om jeg ville komme på besøk til henne senere den samme dagen, sa at jeg skulle tenke på det. Når jeg kom hjem så fortalte jeg dette til mamma. 

"Jeg kommer til å snakke med henne, men vi kommer aldri til å bli bestevenner som før. Vi er ingenting" sier jeg når jeg snakker med mamma. Hun er helt enig. Hun er ikke verdt det. Drar senere til henne, for hun ringte. Der satt vi i sofaen, hørte på musikk og snakket sammen. Når vi var sammen, så kjente jeg at jeg hadde savnet dette. Denne kontakte med henne og hadde virkelig savnet dette, men kunne ikke glemme det hun hadde gjort mot meg. 

Vi snakket mer og mer på skolen, men jeg oppdaget veldig fort at hun hadde forandret seg ganske mye, hun snakket bare om seg selv. Hvis vi spurte om hva hun hadde gjort i helga, så fikk vi en hel bibel, ingen av oss kom til ordet, alt skulle handle om henne. Det hadde jeg ikke savnet, men var sammen med henne. 

Selv om vi var sammen så følte jeg ikke at dette gikk begge veier, det gikk bare hennes vei. Hun var ikke den samme, og det var ikke jeg heller. Jeg var lei av å bli kontrollert av alle og spesielt henne. Begynte å gjøre ting som jeg ville, som å være alene vis jeg ville eller sitte sammen med klassen. Jeg er ikke avhengig av henne. 

Enden av skoleåret så gikk det ikke lenger, jeg ville ikke ha kontakt med henne, det ble alt for mye og jeg følte at jeg bare gikk i ring rundt henne, måtte komme meg ut av den, for den vil ikke hjelpe meg, bare ødelegge meg. Sliter med selvmordstanker og alt mulig annet, trenger ikke mer enn det. Når jeg slettet henne, så hørte jeg ikke noe mer fra henne, på en god måte så følte det rett ut for meg, for jeg følte meg ikke helt som meg selv sammen med henne, kunne ikke være meg selv rundt henne, men på den dårlige siden så såret det. Hun ville ikke ha kontakt med meg. Jeg betydde ingenting for henne. 

Etter dette så har jeg mange venner, men ikke en sånn bestevenn som jeg kan fortelle alt til og være sammen med, savner virkelig den følelse, har venner, men kan ikke fortelle alt til dem. For jeg stoler ikke nok på dem. Herregud, savner den følelsen. Skulle ønske at jeg kunne finne en sånn bestevenn til neste år, men igjen så er jeg redd for å miste henne for de andre vennene mine, at de skal være sammen og jeg blir alene. Det kan godt hende og da skjer alt på'n igjen og det orker jeg ikke. Orker bare ikke. 

Hvorfor føler jeg meg så alene når jeg er sammen med vennene mine? Er det fordi jeg ikke føler meg helt velkommen i gruppa, for at jeg ikke går på fest? Hva er det for noe????!!!